Ambient

Minimoog Voyager XL, eiet av Brian Eno

Ambient er en musikksjanger innen elektronisk musikk som fokuserer på lydenes klangfarge, arrangert eller fremført spesielt for å fremkalle en «atmosfærisk», «visuell» eller rolig og ikke påtrengende kvalitet fremfor musikalsk struktur og rytme.

Ambient er som oftest instrumental men kan også inneholde vokal, da oftest ved at stemmen benyttes som et instrument. Natur-lydlandskap kan være en del av lydbildet, og lyden av akustiske instrument som piano, strykeinstrument og fløyte blir ofte gjenskapt med synthesizer. Skille mellom ambient og andre musikksjangere som elektronisk musikk, new age-musikk og chillout har ikke klare grenser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sjangeren har utviklet seg fra impresjonistisk musikk fra begynnelsen av 1900-tallet (komponister som John Cage og Morton Feldman). Den minimalistisk musikk fra 1960- og 1970-tallet med band som Pearls Before Swine sitt album Balaklava fra 1968 som inneholder lydene av fuglesang og lyd av havet, som skulle bli forløper til den moderne ambient musikken.

I 1967 ble det komponert et stykke som begynner med et enkelt par toner, to sinusbølger, svevende, nesten unisont og ved en overfladisk første lytting kan det virke som den egentlig aldri går noen vei derfra. Det 26 minutter lange stykket skiller seg vestlig fra klassisk musikk eller populær musikk. Stykke er skrevet av den svenske samtidsmusikeren Folke Rabe og har tittelen What?? Og allerede i 1972 ga Terry Riley ut et album, A Rainbow in Curved Air, med sin minimalistisk musikk. Musikken ble nok også påvirket av progressive band, spesielt tyske band som Tangerine Dream..

Brian Eno, 1974

Brian Eno skapte begrepet «ambient music» på midten av 1970-tallet, andre musikere hadde laget lignende musikk men da innen forskjellige sjangere. Eno brukte uttrykket for å skille den fra den hermetikk musikken som Muzak. Hans første album innen sjangeren ambient, Ambient 1: Music for Airports, kom i 1978, etterfulgt av en rekke ambient album som Ambient 4: On Land (1982) og Apollo: Atmospheres and Soundtracks (1983). På Pitchfork sin liste The 50 Best Ambient Albums of All Time er det 6 album hvor Eno medvirker, inkludert Ambient 1: Music for Airports som er nummer 1 på listen. Han samarbeidet også med flere musikere som Robert Fripp (Fripp & Eno), Harold Budd, Jon Hassell, Daniel Lanois, John Cale og David Byrne for å nevne noen. Brian Eno regnes ofte som musikksjangerens opphavsmann.[1][2]

Konseptet med bakgrunnsmusikk hadde eksistert før men nå ville man gjøre musikken mer interessant, nyskapende og med bedre kvalitet.[3]

Det har dukket opp mange undersjangere og blandingsjangeren, som en blanding av ambient med dub (ambient dub), ambient med house (ambient house), ambient blandet med de rytmiske og melodiske elementene i techno (ambient techno) som har flere kjente artister de inkluderer Aphex Twin og Autechre. Sjangeren ambient pop finnes også, den utviklet seg på 1980-tallet som en videreføring av synthesizerenes elektroniske utforsking, med hypnotisk og meditasjon lyd og med elementer fra progressiv rock. David Bowie var blant de første rocke- og popartistene som eksperimenterte med ambient-musikk, spesielt på albumene Low (1977), "Heroes" (1977) og Lodger (1979) hvor Brian Eno er med. Space musikk er en annen undersjanger som er ambient blandet med flere andre sjangere, den kan være med eller uten rytme, med eller uten vokal. Men felles for all space musikk er at den skal gi deg følelsen av å flyte, sveve eller fly.[4][5][6]

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Ambient musikk fra denne periodens ble sterkt preget av eksperimentelle og synthesizer-orienterte stiler. Disse instrumentene var nye på denne tiden og ga komponistene og musikerne en mengde nye muligheter.

Terry Riley ga ut nok et album, Persian Surgery Dervishes, i 1972. Albumet er et dobbeltalbum med to elektrisk-orgelkonserter fra Los Angeles og Paris. Stilen er en minimalistisk krysning av klassisk indisk raga, blues-piano, modaljazz og viser. Mellom 1974 og 1976 skapte den amerikanske komponisten Laurie Spiegel sitt banebrytende verk The Expanding Universe, skapt på et datamaskinanalogt hybridsystem kalt GROOVE. I 1977 ble komposisjonen hennes, Music of the Spheres, inkludert på Voyager 1 og 2s gullplater. Suzanne Ciani samarbeidet med oppfinneren Don Buchla og spilte på hans Buchla-synthesizeren, et tidlig modulært instrument av hans oppfinnelse. En konsert i en platebutikk ble til albumet Buchla Concerts 1975.[7][8][9][10]

Den greskfødte komponisten Iasos, som vanligvis oppholder seg innen New Age musikken og er inspirert av buddhistisk filosofi, ga i 1975 ut albumet Inter-Dimensjonal Music. Gitaristen Ernest Hood som kommer fra et jazz-miljø ga ut Neighborhoods samme år. Også Edgar Froese, frontfiguren i Tangerine Dream, ga ut et ambient album dette året. Han ga albumet tittelen Epsilon in Malaysian Pale fordi det er inspirert av landskapet i det sørlige Stillehavet, den ene siden er oppkalt etter Maroubra Bay i Australia, den andre etter den tette jungelen i Malaysia. Musikken er en vev av Mellotron og syntetiserte fløyter, horn og strenger. Et annet respektert album fra 1975 er Fripp & Eno sin Evening Star hvor åpningssporet på første side «Wind on Water» har en sprudlende tone mens det nesten 30 minutter lange sporet på andre side, «An Index of Metals», er mer kaldt, skumlet, hvor gitartoner er lagt oppå hverandre i en loop med stadig økende forvrenging etter hvert som stykket utvikler seg.[11][12][13]

Manuel Göttsching kom fra krautrock-miljøet og gruppen Ash Ra Tempel, han dannet i 1976 Ashra og ga ut albumet New Age of Earth samme år. Den amerikanske trompetisten Jon Hassell sitt debutalbum Vernal Equinox kom i 1977. Komponisten Robert Ashley hadde tourettes noe som førte til ufrivillige tale. Over en periode på fem år tok han opp denne talen og sammen med Moog og orgel ble dette i 1979 til albumet Automatic Writing, opprinnelig gitt ut under navnet Lovely Music.[14][15][16]

Andre samtidige musikere som skapte musikk i ambient-stil på den tiden inkluderte jamaicanske dub-musikere som King Tubby, japanske komponister for elektronisk musikk som Isao Tomita og Ryuichi Sakamoto samt de psykoakustiske lydbildene til Irv Teibel og tyske eksperimentelle band som Popol Vuh, Cluster, Kraftwerk, og Tangerine Dream.[17]

Yellow Magic Orchestra utviklet en distinkt stil med ambient elektronisk musikk som senere skulle bli utviklet til ambient housemusikk.[18]

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

På slutten av 70-tallet spilte musikeren Laraaji i parker og på fortau i New York, Brian Eno hørte han spille og spurte om han ville spille inn et album. Day of Radiance ble utgitt i 1980, det var det tredje albumet i Enos Ambient-serie. I motsetning til andre album i serien, inneholdt Day of Radiance stort sett akustiske instrumenter i stedet for elektronikk.[19]

På midten av 1980-tallet økte mulighetene for å skape nye lyd-landskap gjennom bruk av sampling. På slutten av 1980-tallet var det en kraftig økning i inkorporeringen av datamaskinen i komposisjon og opptaksprosessen. Den seksten-bits Macintosh-plattformen med innebygd lyd og den sammenlignbare IBM-modeller var i alle studioer og hjemme hos musikere og plateprodusenter. Imidlertid jobbet mange artister fortsatt med analoge synthesizere og akustiske instrumenter for å komponere ambient musikk.

I 1983 spilte Midori Takada inn sin første soloalbum Through the Looking Glass på to dager. Hun spilte selv hele albumet med forskjellige instrumenter som perkusjon, marimba, gong, harmonium, bjeller, okarina, vibrafon, piano og glass Coca-Cola-flasker. Steve Roach ga ut sitt album Structures from Silence i 1984. Tittelsporet tok det Roach noen måneder å komponere. Han spilte låtene om og om igjen ved å bruke en Oberheim OB-8 og Oberheim DSX sequencer, og justere den til det hørtes riktig ut for ham. Musikken han spiller ligger et sted mellom ambient og new age musikk.[20][21]

Cristofori's Dream kom i 1988 å er David Lanz sitt syvende studioalbum og toppet Billboards Top New Age Albums. Mellom 1988 og 1993 produserte Éliane Radigue et tre timer lange verk på sin ARP 2500, Trilogie De La Mort. Det ble senere utgitt i tre deler, Elemental II, Festival Cités soniques, CCmix (2004), Naldjorlak, Tenri Cultural Institute, New York (2005) og Naldjorlak I II III, CACP, Bordeaux (2009).[22]

Pauline Oliveros var en amerikansk komponist, trekkspiller og en sentral skikkelse i utviklingen av eksperimentell og elektronisk musikk etter krigen. I 1988 spilte hun inn et album i en underjordiske sisterne i Washington, her var det en etterklangstid på 45 sekunder. På albumet spiller hun trekkspill, konkylier, metal perkusjon og stemmebruk, Stuart Dempster spiller didgeridoo, hageslange, trombone, konkylier, stemmebruk og plystring, Panaiotis spiller metal perkusjon, klokkespill, fløyte, stemmebruk og plystring. Albumet fikk tittelen Deep Listening, Deep Listening er senere blitt et begrep for denne typen komposisjoner.[23]

1990-tallet[rediger | rediger kilde]

Biosphere (Geir Jensen), 2011

På begynnelsen av 1990-tallet oppnådde artister som The Orb, Aphex Twin, Seefeel, Irresistible Force, Biosphere og Higher Intelligence Agency kommersiell suksess og ble omtalt av musikkpressen som ambient house, ambient techno, IDM eller rett og slett som "ambient". Begrepet chillout dukket opp i britisk ecstasy-kultur på begynnelsen av 1990-tallet. Begrepet ble opprinnelig brukt i forbindelse med avslappede "chillout-rom" utenfor hoved-dansegulvet hvor det ble spilt musikk med mer pulserende rytmer. Som musikk er det en løst definert populærmusikk form preget av avslappende stemning og langsomt tempo.

I 1990 ga The KLF ut konseptalbumet Chill Out med spor som «Madrugada Eterna». Den musikalske reisen skildrer en mytisk reise om natten gjennom de amerikanske gulfkyst-statene, den begynner i Texas og slutter i Louisiana. Chill Out var tenkt som et kontinuerlig musikkstykke, med original KLF-musikk sammenvevd med sampler fra låter av Elvis Presley, Fleetwood Mac, Acker Bilk, Van Halen og opptak av Tuva-strupesang. Britiske artister som Aphex Twin ga ut album som Selected Ambient Works 85–92 i 1992 og Selected Ambient Works Volume II i 1994. Oval, den tyske trioen til Markus Popp, Frank Metzger og Sebastian Oschatz, ga i 1995 ut 94diskont. Den inneholder mer abstraherte spor som «Commerce Server», og spor som «Do While» som blir beskrevet som mer glassaktige snøflak over den frosne overflaten av en dam. Samme år ga The Orb ut sitt tredje album Orbus Terrarum. The Orb er litt sprø og trikset med lydmessige forventninger og sjangergrenser, housemusikk, progressiv og ambient. Den 7:28 minutter lange singelen «Oxbow Lakes» er blitt kjent for sitt elegante piano.[24][25][26]

Andre globale ambient-artister fra 1990-tallet inkluderer den amerikanske komponister Stars of the Lid, som ga ut 5 album i løpet av dette tiåret. Sacred Spirit ga i 1990 ut Chants and Dances of the Native Americans som er inspirert amerikanske urfolk sin musikk, den havnet som nummer 28 på VG-lista.Karl Jenkins hadde et crossover prosjekt, Adiemus, med en rekke album hvor det første, Adiemus: Songs of Sanctuary, kom ut i 1995 og den japanske artisten Susumu Yokota sitt album Sakura, fra 1999, inneholdt det Pitchfork kalte "drømmende, bearbeidet gitar som et særegent lydverktøy ".[27][28]

2000-tallet – nåtid[rediger | rediger kilde]

I grenseland mellom ambient-musikk, new age og chillout finner man en rekke artister som gir ut album for avslapping, musikkterapi og stressmestring. "Relaxing music", "stress relief", "yoga music", "meditation music", "sleep music" osv. Albumene med denne type musikk blir utgitt på egne uavhengige plateselskaper som har spesialisert seg innen denne typen musikk. Det benyttes elektroniske instrumenter men også akustiske som fløyter, gitar, trommer og også naturlyder som vann, nedbør, tordenvær, regnskog, fugler og hvaler. Artister som har spesialisert seg på denne type musikk er John Adorney med album som The Other Shore, Terry Oldfield Journey Into Space, Chakras Dream Shadow, Kevin Wood Sacred, Parijat Reiki Healing Waves, Blue Chip Orchestra White River - Red Spirit, Bill Douglas med sine korarrangementer, Omar Akram med sitt piano, John Adorney, Patrick Kelly, Heaven On Earth og Steven Halpern. Denne musikken har senere også fått en utbredt anerkjennelse på YouTube, med opplastede stykker som kan være fra en og opptil tolv timer lange, og få flere millioner av treff. Slike ambient-videoer kan være påvirket av andre musikksjangre. iTunes, Spotify og andre musikkstrømmetjenester har lister med ambient musikk. Ambient musikkens popularitet på YouTube og musikkstrømmetjenester har gitt musikksjangeren nye og yngre lyttere.[29]

Wolfgang Voigt har spesialiserer seg på minimalistiske vakere stemninger. Først var han med på å utvikle techno-ambient i Tysklands senere, under flere alias, blander han house-beats med ambient og stemninger fra ungdomsopplevelser i skogene i Schwarzwald. Som Gas ga han i 2000 ut albumet Pop. Stars of the Lid sitt album The Tired Sounds of Stars of the Lid ble utgitt i 2001. Her brukes det strenger og messing, legger dem oppå hverandre og opprettholder dem i gassformede skyer av overtoner. Det andre sporet, «Requiem for Dying Mothers, Part 2», inneholder et parti fra sluttscenen til Andrei Tarkovskys film Stalker, der karakteren Monkey skyver et glass over et bord ved hjelp av telekinese mens en hund sutrer og en togfløyte uler i det fjerne. Det tredje sporet, «Down 3», inneholder et utdrag fra lydsporet til John Frankenheimers film Seconds. Nummer 2 på Pitchfork sin liste The 50 Best Ambient Albums of All Time er William Basinski sitt album The Disintegration Loops I-IV fra 2002. Tim Heckers stemningsstil har alltid et skygget mørkt inntrykk og i 2006 ga han ut et av hans mest kjente album Harmony in Ultraviolet.[30][31][32]

Den anerkjente ambientmusikken fra denne epoken (ifølge Pitchfork) inkluderer verk av Max Richter, Julianna Barwick, William Basinski, Oneohtrix Point Never, Caretaker og Grouper. I 2011 ga den amerikanske komponisten Liz Harris ut innspillingen under navnet Grouper med albumet AIA: Alien Observer. I 2011 ga Julianna Barwick ut sitt første album The Magic Place. Sterkt påvirket av hennes barndomsopplevelser i et kirkekor, Barwick loopet sin ordløse vokal i et eteriske lydlandskap. Etter å ha gitt ut flere album selv ble komponist, produsent og artisten Kaitlyn Aurelia Smith signert til det uavhengige plateselskapet Western Vinyl i 2015. I 2016 ga hun ut sitt andre offisielle album EARS, her blandes Buchla-synthesizeren med tradisjonelle instrumenter og komposisjonene hennes blir sammenlignet med Laurie Spiegel og Alice Coltrane. Smith har også samarbeidet med en annen kjent Buchla-artist, Suzanne Ciani. Moby har også vært innom ambient sjangeren og i 2015 ga han ut albumet Hotel Ambient. Iggy Pops 2019-album Free, og etterfølgende album, har noen spor med et ambient lydlandskap.[33][34][35][36]

Mallsoft, en undersjanger av vaporwave, har flere ambient-påvirkninger, har artister som Cat System Corp. og Groceries som utforsker omgivelseslyder som er typiske for kjøpesentre og dagligvarebutikker.[37]

Norsk ambient[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke dyktige norske komponister og musiker innen ambient sjangeren. Den mest kjente er kanskje Biosphere (Geir Jenssen) som har gitt ut en rekke internasjonalt anerkjente album på 1990-tallet og senere. Hans album fra 1997, Substrata, ble i 2016 rangerte av Pitchfork som nummer 38 på listen over de 50 beste ambientalbumene gjennom tidene. Pitchfork fremhever albumets reise i planetariet, der lysende abstraksjoner danser mot illusjonen av uendelig plass, og isolasjonstanken, der det vektløse mørket sender lytterne på reiser dypt inn i sinnet, med langsomme basspulser og enkelte ganger sprudlende gitartone. På Substrata finer man spor som «Uva-Ursi» og på Cirque (2000) «Nook & Cranny» og på Inland Delta (2023) spor som «Delta Function».[38][39]

En annen kjent norsk komponist og musiker er Erik Wøllo. Wøllo spiller gitarer og synthesizere og har bakgrunn i ulike sjangre. Han har gitt ut over 30 album, blant annet Traces (1985) med spor som «The Boat 2» og Recurrence (2021) med «The Presence of Future». Han har samarbeidet med er rekke respekterte ambient musikere som Steve Roach på albumene Stream of Thought (2009) og The Road Eternal (2011), Bernhard Wöstheinrich på Arcadia Borealis (2009) og Weltenuhr (2014), Byron Metcalf Earth Luminous (2016), Michael Stearns Convergence (2020), Ian Boddy Frontiers (2012), EC12 (2014), Meridian (2018) og Revolve (2023) og flere andre. Revolve ble kåret til årets beste Ambient album i 2023 og mottok den Tyske musikk prisen Schallwelle Award.

Jan Bang er en norsk musiker, plateprodusent og professor i elektronisk musikk ved Universitetet i Agder. Bang skapte begrepet Live Sampling i 1996. Han er en av Norges mest dyktige og innflytelsesrike produsenter, kjent for å skape musikk i skjæringspunkter mellom sjangere og stemninger. Hans musikk inneholder ofte inspirasjon fra jazz og pop. Han har samarbeidet med en rekke musikere og i 2024 ga han ut albumet Reading the Air hvor Anneli Drecker, Simin Tander og Benedikte Kløw Askedalen bidrar med sang.

Også den norske jazzgruppen Veslefrekk begir seg på flere album inn i ambient sjangeren, som på spor som «Flate» fra 1994 albumet Veslefrekk. Trompetisten Arve Henriksen spiller i gruppen, men har også gitt ut flere soloalbum, det første var Sakuteiki i 2001 med spor som «Shrine». Arve Henriksen spiller også sammen med Christian Wallumrød, Jan Bang og Erik Honoré på albumet Birth Wish fra 2000. Her finner man foruten tittelsporet også «Zero Visibility». Også Tromsø duoen Information har et ben i jazz, og det andre enkelte ganger i glitch og andre ganger i ambient, som i «Plot Ratio (Replug)» fra albumet Biomekano (2002). Det er flere andre jazzmusikere som også har gitt ut ambient låter, for eksempel på det flotte albumet Duplex Ride fra 1998, med spor som «Pennywhistle Poem», av Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft.

Norsk black metal og heavy metal har gjort seg bemerket langt utenfor landegrensene og også innen dark ambient finnes det flere kjente norske band. Deathprod (Helge Sten) er kjent fra samarbeidet med band som Supersilent og Motorpsycho. Sammen med Motorpsycho og The Source ga han i 1999 ut Roadwork, Vol. 2, med «Dreams», men han har også utgitt flere egne album som Deathprod. Morals and Dogma som kom i 2004 inneholdt «Dead People’s Things», albumet ble i 2016 rangerte av Pitchfork som nummer 50 på listen over de 50 beste ambientalbumene gjennom tidene. Av andre album kan nevnes Compositions (2023) med spor som «Composition 1», «Composition 2» og «Composition 4» for å nevne noen. I 1998 samarbeidet han med Biosphere på albumet Nordheim Transformed hvor de tok for seg og manipulert originale opptak av den norske elektroniske musikkpioneren Arne Nordheim.[40]

Svartsinn (Jan Roger Pettersen) fra Trondheim har på 2000-tallet laget mye bra innen dark ambient sjangeren, albumet Elegies for the End kom i 2012 og inneholdt spor som «September Dirge». Mortiis fra Notodden startet som et soloprosjekt av Håvard Ellefsen. De har gitt ut over 20 album og på albumet de ga ut i 2020, Throe, er sporet «Psychoshere». Trondheims bandet Northaunt har gitt ut flere album, de er kjent for å bruke mye naturlyder i musikken og er ofte ikke så «mørke» som de overnevnte bandene, mer flytende og rolige. Dette hører man tydelig på «Istid» fra albumet Istid I-II (2015).[41][42][43]

Ildjarn (Vidar Våer) ga ut et black metal album i 1995 og året etter ga han ut albumet Landscapes hvor sjangeren er ambient og new age. Her er sporene monotone men melodiøse som sporet «III». Samme år ga han også ut albumet Forest Poetry hvor sjangeren er dark ambient, på grensen til minimalistisk hardcore punk, som på «Dark Clashing of Swords». Han fortsatte å gi ut black metal men i 2002 samarbeidet han med black metal bandet Nidhogg på albumet Hardangervidda hvor sjangeren igjen er en mellomting mellom ambient og new age. Albumet inneholder mange svevende, flytende, vakre melodiøse spor som «Amber Lake», «Sunrise», «Daybreak» og «Sunset» og har fått stor anerkjennelse fra fans og kritikere. Etter dette har flere black metal album kommet, men også et dark ambient album i 2004, Nocturnal Vision, med kraftfulle mørke spor som «Nocturnal Vision I». Variasjonene i musikkstilen mellom de forskjellige albumene er enormt stor, fra det dystre, mørke og monotone til det lette, lyse og melodiøse.[44]

Wardruna er en norsk musikkgruppe som skaper musikalske tolkninger av gamle nordiske kulturelle og esoteriske tradisjoner. De bruker også nordiske blåse og strenginstrument med historie som går tilbake til middelalderen, trommer, fløyter, bukkehorn, lur, moraharpe, taglharpe og kravik-lyre. Også vokalt blir man tatt med tilbake i tid, til noe man forbinder med nordisk middelalder sangen, gammel folkemusikk og enkelte ganger noe som minner om stev. I 2009 ble debutalbumet, det første albumet i Runaljod trilogien hvor hver av de tre albumene er basert på åtte runer, Runaljod – Gap Var Ginnunga, lansert med spor som «Heimta Thurs». Andre album, Runaljod - Yggdrasil, kom i 2013 og har spor som «Helvegen», siste album i trilogien kom i 2016 og fikk navnet Runaljod - Ragnarok. Senere fulgte albumene Skald i 2018 og Kvitravn i i 2021, på Kvitravn er et av sporene «Grå». Et konsertalbum ble gitt ut i 2022, Kvitravn – First Flight of the White Raven. Flere låtene deres er brukt i den kanadiske-irske tv-serien Vikings. [45]

Musiker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Morley, Paul (17. januar 2010). «On gospel, Abba and the death of the record: an audience with Brian Eno». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 14. juni 2024. 
  2. ^ May, Chris (12. april 2016). «The essential guide to Brian Eno in 10 records». The Vinyl Factory (engelsk). Besøkt 15. november 2022. 
  3. ^ Holmes, Thom (31. mars 2008). Electronic and Experimental Music: Technology, Music, and Culture (engelsk). Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-92959-9. 
  4. ^ «Explore: Ambient House | AllMusic». web.archive.org. 5. juni 2011. Archived from the original on 5. juni 2011. Besøkt 15. november 2022. 
  5. ^ «Ambient Techno Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 15. november 2022. 
  6. ^ «Ambient Pop Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 15. november 2022. 
  7. ^ «Discography of Shandar Records». web.archive.org. 2. oktober 2015. Besøkt 14. juni 2024. 
  8. ^ Walls, Seth Colter (17. september 2012). «An Electronic-Music Classic Reborn». The New Yorker (engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 14. juni 2024. 
  9. ^ «Voyager - Sounds on the Golden Record». voyager.jpl.nasa.gov (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  10. ^ «Buchla Concerts 1975». Finders Keepers Records (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  11. ^ «Inter-Dimensional Music - Iasos | Album | AllMusic» (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  12. ^ Reynolds, Simon (26. januar 2015). «Zeitgeschichten: Tangerine Dream». Groove (tysk). Besøkt 14. juni 2024. 
  13. ^ Connolly, Dave (21. august 2004). «[Review] Fripp & Eno: Evening Star (1975)». Progrography (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  14. ^ «Ashra Songs, Albums, Reviews, Bio & More | All...». AllMusic (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  15. ^ «Allmusic». 
  16. ^ «Automatic Writing, by Robert Ashley». Robert Ashley (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  17. ^ «AmbientMusicGuide.com - A history of ambient». web.archive.org. 13. mars 2016. Besøkt 14. juni 2024. 
  18. ^ «Yellow Magic Orchestra Songs, Albums, Reviews,...». AllMusic (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  19. ^ Beaumont-Thomas, Ben (8. juli 2014). «Laraaji: the Brian Eno of laughter». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. juni 2024. 
  20. ^ Dayal, Geeta (24. mars 2017). «Ambient pioneer Midori Takada: 'Everything on this earth has a sound'». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. juni 2024. 
  21. ^ Fact (2. desember 2014). «The 20 best reissues of 2014 - Page 18 of 22». Fact Magazine (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  22. ^ Clark, Rob Young,Marc Masters,Louise Gray,Bruce Russell,Julian Cowley,Clive Bell,Phil Freeman,Dan Warburton,Winston. «The Wire 260». The Wire Magazine - Adventures In Modern Music (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  23. ^ «Deep Listening – The Center For Deep Listening» (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  24. ^ «Chill Out - The KLF | Album | AllMusic» (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  25. ^ Richardson, Mark (5. oktober 2015). «A Glitch in Time: How Oval’s 1995 Ambient Masterpiece Predicted Our Digital Present». Pitchfork (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  26. ^ «Orbus Terrarum - The Orb | Album | AllMusic» (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  27. ^ Pitchfork. «Susumu Yokota: Sakura». Pitchfork (engelsk). Besøkt 14. juni 2024. 
  28. ^ «Sacred Spirit, Vol. 8: Jazzy Chill Out - Sacre... | AllMusic» (engelsk). Besøkt 16. juni 2024. 
  29. ^ Brooke, Eliza (16. februar 2021). «The Soothing, Digital Rooms of YouTube». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 15. juni 2024. 
  30. ^ Hickey, Rob Young,Louise Gray,David Stubbs,Philip Sherburne,Clive Bell,Derek Walmsley,Andy Hamilton,Jon Dale,David. «The Wire 291». The Wire Magazine - Adventures In Modern Music (engelsk). Besøkt 16. juni 2024. 
  31. ^ Richardson, Mark. «Stars of the Lid: The Tired Sounds of...». Pitchfork (engelsk). Besøkt 16. juni 2024. 
  32. ^ «Tim Hecker Albums From Worst To Best». Stereogum (engelsk). 29. april 2016. Besøkt 16. juni 2024. 
  33. ^ Pitchfork (26. september 2016). «The 50 Best Ambient Albums of All Time». Pitchfork (engelsk). Besøkt 16. juni 2024. 
  34. ^ «Julianna Barwick Songs, Albums, Reviews, Bio &...». AllMusic (engelsk). Besøkt 16. juni 2024. 
  35. ^ «Kaitlyn Aurelia Smith». Kaitlyn Aurelia Smith (engelsk). Besøkt 16. juni 2024. 
  36. ^ Blistein, Jon (18. juli 2019). «Iggy Pop Previews New Album With Meditative Title-Track 'Free'». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 16. juni 2024. 
  37. ^ «The Mall, Nostalgia, and the Loss of Innocence: An Interview With 猫 シ Corp.». Bandcamp Daily. 8. mars 2017. Besøkt 16. juni 2024. 
  38. ^ «Norwegian-Ambient-Artists». 
  39. ^ «Discogs». 
  40. ^ «Discogs». 
  41. ^ «Svartsinn». Svartsinn (engelsk). Besøkt 19. juni 2024. 
  42. ^ «Discgs». 
  43. ^ «Discogs». 
  44. ^ «Discogs». 
  45. ^ «Wardruna.com - Official Wardruna Website». www.wardruna.com. Besøkt 20. juni 2024. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ambient&oldid=24527603»