Imperium

Imperium (avledet av det latinske imperare, «befale») er en betegnelse på en politisk sammenslutning der et sentrum dominerer periferiene ved hjelp av direkte kontroll over fremmede territorier, eller ved hjelp av mer indirekte former for innflytelse. Ordet ble første gang benyttet i Romerriket som en selvbeskrivelse. Nettopp Romerriket har vært et ideal for senere imperier som Mongolriket, Det tysk-romerske riket og Det britiske imperiet. Slike imperier har gjerne forsøkt å legitimere seg selv ved å påberope seg arvtagerstatus etter Romerriket, såkalt translatio imperii. Imperium brukes også av og til synonymt med keiserdømme eller noen ganger løsere om stor stat. Ordet brukes også i overført betydning om en omfattende besittelse (eks. «forretningsimperium»).

Romerriket regnes gjerne som det første virkelige imperiet, men man har historiske eksempler på landbaserte imperier langt tidligere, for eksempel Assyria i området rundt Tigris. Det er imidlertid viktig å merke seg at disse tidligere imperiene ikke utøvde den samme administrative kontrollen over sine territorier som imperiene fra Romerriket og utover gjorde. De europeiske ekspedisjonene til oversjøiske kontinenter fra andre halvdel av 1400-tallet markerer begynnelsen på den moderne imperieepoken, der imperiemakter som Spania, Portugal, Nederland, og etter hvert Storbritannia, begynte å underlegge seg og administrere stadig større deler av verden.

Nettopp denne direkte kontrollen med imperiets periferier, som gjerne kunne ta form av direkte utbytting av naturressurser eller av lokalbefolkningen som slavearbeidere, er en sentral del av den tradisjonelle forståelsen av imperium. Imperiene hadde ofte en sofistikert administrasjon for å ta seg av økonomiske, sivile og militære oppgaver knyttet til imperiedriften, noe Det britiske ostindiske kompani er et eksempel på. Grovt sett kan man si at denne formen for imperium, der direkte utbytting utgjorde en kjernevirksomhet, varte fram til avkoloniseringen etter Den andre verdenskrig. På dette tidspunktet kom imperialisme i sterk miskreditt, og de Vestlige imperiene fjernet den siste resten av sin koloniadministrasjon.

Et generelt trekk ved så store politiske enheter som imperier, som gjerne omfatter mange forskjellige kulturelle, politiske og språklige fellesskap, er at de sjelden kan styres på en like standardisert måte som en stat kan. Her kan det være nyttig å sammenligne imperiet med en føderalstat. Mens føderalstater som USA og Tyskland består av mange, delvis selvstendige, forbundsstater med identiske relasjoner til sentralmakten (f.eks via senatorer i USA), vil de ulike periferiene i imperiet gjerne ha forskjellig status og forskjellige avtaler med sentrum. I motsetning til en føderalstat mangler imperiet typisk en grunnlov som regulerer forholdene mellom sentrum og periferi. Denne mangelen på regulerte forhold gjør at mellommennene, som fungerer som et bindeledd mellom imperiets sentrum og periferi, får en spesielt viktig rolle i styringen av imperiet. Mellommennene kan enten være utsendt fra imperiets sentrum (f.eks. briter i Det ostindiske kompani) eller de kan være lokale eliter. Det vil ofte være mulig for mellommennene å skaffe seg et betydelig handlingsrom i utførelsen av praktisk politikk. Dette betyr at imperiemakten kan oppleves på mer eller mindre undertrykkende måter forskjellige steder i imperiet.

Imperiene har opp gjennom historien satset på ulike strategier for å styre sine periferier. Litt forenklet kan vi skille mellom to hovedstrategier: bindingsstrategier og balansestrategier.^[1] Med bindingsstrategier vil det imperiale sentrum forsøke å knytte periferiene tettere til seg, for eksempel ved å tilkjenne privilegier (lavere skatt) eller friheter (til å praktisere religion, bevare lokale skikker etc.). Med balansestrategier vil sentrum prøve å styre periferiene ved å spille dem ut mot hverandre (f.eks. ved å oppildne til konflikt mellom etniske eller religiøse grupper).

Imperiet er asymmetrisk, noe som viser seg på flere måter. For det første er imperiets sentrum militært overlegent periferiene. Historisk har imperiet nesten alltid vært et resultat av krig og erobring; periferiene (koloniene) ble nedkjempet og tvunget til å underlegge seg, ofte med store tap av menneskeliv. Dette betyr imidlertid ikke at koloniene ikke har hatt noe å tjene på forholdet. Romernes legitimitet hvilte for eksempel på at de opprettholdt orden, bygde opp fungerende institusjoner, spredte språk og kultur, bidro til velstandsøkning, og tilbød karrieremuligheter.^[2] Det er derfor gode grunner til å se på imperiet som et bytteforhold, men alltid et bytteforhold som går i sentrums favør.

Asymmetrien har også en ideologisk side. Sentrum – for eksempel Roma, Lisboa eller London – ble alltid oppfattet som en bedre, viktigere og mer avansert sivilisasjonsform enn periferiene. Denne oppfatningen ga støtet til tanken om at imperiets sentrum hadde et ansvar for å sivilisere periferiene. Britenes The white man's burden og franskmennenes la mission civilisatrice er kjente uttrykk for denne tanken. Med avkoloniseringen etter Den andre verdenskrig ble denne tanken grundig kritisert, men mange vil hevde at den fortsatt lever i praksisen med humanitære intervensjoner for å spre menneskerettigheter og godt styresett.

Hvis man legger den tradisjonelle definisjonen av imperium til grunn – der sentrum fører direkte kontroll over kolonienes territorium, gir ulike rettigheter til medlemmer av sentrum og periferi, og griper direkte inn i et lands økonomi og handel – er det tvilsomt om det finnes noen imperier igjen i egentlig forstand. Imidlertid har det i løpet av de siste årene vokst fram en stor litteratur som anser USA for å være et imperium. Eksempel på forfattere her er historikerne Niall Ferguson og Andrew Bacevich, samt skribenten Max Boot. Felles for mange av disse forfatterne er at de ser imperium som noe positivt, som en måte å organisere global politikk på der en sterk leder kan sørge for kollektive goder som fred og økonomisk vekst. Uten å ta noen klar side for eller mot imperium, var Geir Lundestad inne på denne imperieformen når han med begrepet "empire by invitation" beskrev hvordan europeiske land inviterte USA til å spille en lederrolle i Europa etter den andre verdenskrig.^[3] Her er det snakk et uformelt imperium som skal respektere lands formelle uavhengighet, men fremme kollektive goder som demokrati, menneskerettigheter og frie markeder, ved hjelp av maktbruk om nødvendig.[1]^{[død lenke]}

Boken "Empire" av Michael Hardt og Antonio Negri har fått stor oppmerksomhet siden den kom ut i 2000. I boken blir imperiet forstått på en utradisjonell måte; ikke som en enkelt stat som dominerer andre stater, men som en verdensomgripende nettverksstruktur.^[4] Hardt og Negri har mottatt mye kritikk fra forskjellig hold^[5], men interessen for bøkene deres gjenspeiler endringer i statssystemet som gjør det relevant å hente fram imperiebegrepet igjen.