Første verdenskrig
| Første verdenskrig | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
Ententemaktene:.svg){kind=small} Russland Frankrike Britiske imperiet USA, m.fl. | Sentralmaktene: Tyskland Østerrike-Ungarn Det osmanske rike Bulgaria (fra 1915) | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
 Nikolaj II Clemenceau D. Lloyd George Woodrow Wilson | Frans Josef I Wilhelm II | ||||||
| Styrker | |||||||
| 12 000 000 8 841 541 8 660 000 4 743 826 Totalt: 42 959 850[2] | 13 250 000 7 800 000 2 998 321 1 200 000 Totalt: 25 248 321[2] | ||||||
| Tap | |||||||
| Militære, døde: 5 421 000[3] Militære, sårede: 12 800 000[4] Sivile døde: Anslag 4-6 millioner[5] | Militære, døde: 4 029 000[3] Militære, sårede: 8 400 000[4] Sivile døde: Anslag 3-5 millioner[5] | ||||||
Første verdenskrig var en global konflikt, utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept.[note 1] Krigen omfattet datidens stormakter: ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig, også kvinner bidro i krigsproduksjon. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.[note 2]
Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etterhvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.
Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Europas historie 1789–1914 og bakgrunn til første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]
Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var syvårskrigen (1756–1763).[6][7] Frem til begynnelsen av den andre verdenskrig, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» eller «Den store krigen» (the Great War på engelsk).
Stormakter i verden 1871–1914[rediger | rediger kilde]
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i det tyske forbund. I 1860-årene var Preussen, under ledelse av rikskansler Otto von Bismarck den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen Keiserriket Østerrike. Preussen beseiret Danmark i andre slesvigske krig i 1864 og Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i den fransk-tyske krig i 1870. Alsace-Lorraine ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). Tysklands samling ble 18. januar 1871 proklamert i Speilsalen i Versailles.[8] Dette skapte bitterhet og revansjisme – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike.[9] Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa.[10] Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.[11]
De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene.[12] Ett av trekkene var å opprette trekeiserforbundet med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte Wilhelm II av Tyskland Bismarck.[13] Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia,[14] i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa.[12] En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.[15]
Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.
[note 3][16]
Historikeren Eric Hobsbawm i boken On History
Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes.[17][18] Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte Entente cordiale (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier).[19] Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som den første Marokkokrisen, og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut.[20][21] Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, Agadirkrisen, og igjen kom Tyskland tapende ut.[21][22]
Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i det store spillet (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder).[23] Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som trippelententen.[24] Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter Balkankrigene (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i jernbanen Berlin-Bagdad, og bisto med militær opplæring og rådgivning.[25][26] Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst.[27][28] Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.[26]
-
Berlin-konferansen i 1884–1885 hadde europeiske stormakter som deltakere, og foretok en oppdeling av kolonier i Afrika -
Losen går fra borde, karikatur av keiser Wilhelms avskjedigelse av kansler Bismarck, i tidsskriftet Punch -
Trippelententen, (Frankrike, Russland og Storbritannia) i grønn, trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) i brun. -
Det revolusjonerende britiske slagskipet «Dreadnought» var en sjømilitær nyvinning og et symbol på kappløpet i bygging av nye krigsskip -
Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrig -
Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914
Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet[rediger | rediger kilde]
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk nasjonalisme, fundert på rasisme, som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem.[29] Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: new imperialism) eller høyimperialisme.[30][31] Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme.[32] Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på sosialdarwinisme.[31][33][34][35][36][37] Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.[35][36][37][38][39][40]
Den østerrikske fysikeren Lise Meitner i brev til den svenske fysikeren Eva von Bahr, høsten 1914. Meitner hadde jødisk bakgrunn, og måtte flykte fra Tyskland i 1938.[41]
Imperialisme og demokrati
Den kraftige styrkelsen av imperialismen (kjent som nyimperialismen) og militarismen mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor Rolf Hobson nært knyttet til utstrakt demokratisering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. Krimkrigen, de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.[42]
Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra speiderbevegelsen i Storbritannia,[43] til wandervogel i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere,[44] til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.[45][46]
Professor Rolf Hobson, s. 314 i boken Europeisk politisk historie: 1750–1950
Under utenriksminister Bernhard von Bülow lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte Weltpolitik (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine.[47][48][49] Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen, med base i Skottland.[50] Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen.[22][50] Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.[51]
I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig[52] Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet,[53] maktbalansen ble militarisert.[54] Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske offiserer som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland.[55][56][57][58] Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.[59] Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på statsobligasjoner.[60]
Professor Rolf Hobson, s. 306 i boken Europeisk politisk historie: 1750–1950
I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %,[61] rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet.[62] Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte.[63] Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.[64]
Krigsplaner og tofrontskrig[rediger | rediger kilde]
Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra Aleksander den store (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner stort sett kun defensive, de var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands hær- og marinestyrker la hver sine planer, og de ble sjelden samordnet. Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene. Den tyske statsministeren Theobald von Bethmann Hollweg ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til admiralitetet samme dag som krigserklæringen ble avgitt.[65][66] Overordnet de detaljerte krigsplanene lå hos begge alliansene en antagelse om en kort krig, avgjort ved offensiver rett etter krigsutbruddet, da en lengre krig av ulike grunner ble ansett som umulig.[67]
Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen, mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen)[68][69] forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den tysk-franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått, skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne.[70] Analyser etter krigen har vist at Schlieffen-Moltkeplanen var en logistisk umulighet.[71]
Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep på Tyskland, og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske hæren, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.[72] De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.[73]
Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. En mulig tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske hæren ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.[74][75]
Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Hæren skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.[76]
Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke verneplikt. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med en styrke (British Expeditionary Force, BEF) på fransk side.[77] Den britiske marinens plan var fjernblokade (blokade hvor skip ble stoppet langt fra kysten) av Tyskland, defensive operasjoner og avskrekking.[78]
Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen nøytralitet ikke kunne bestrides av noen av landene som hadde signert traktaten.[79] De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.[80]
Skuddene i Sarajevo og julikrisen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Skuddene i Sarajevo og Julikrisen
Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra Det osmanske rike.[81] Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosnjaker (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall.[82] Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.[83]
Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk attentat,[84] av den unge bosniske serberen Gavrilo Princip.[85] Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».
Utenriksminister Ottokar Czernin om Østerrike-Ungarns undergang[86]
«Den blanke sjekken»
Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blank sjekk, altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.[87]
Begivenhetene som fulgte er kjent som «julikrisen». I Tyskland erklærte kansler Theobald von Bethmann Hollweg at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt,[88] og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan.[89] Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer.[90][note 4] Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsar Nikolaj II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.[91]
Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse).[92] Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen den andre internasjonalen ble splittet.[93]
Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag,[note 5] det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland.[94][note 6] Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen.[95][96][97] Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 divisjoner, mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.[98]
-
Fransk propagandaplakat fra 1914 -
Britisk propagandaplakat som spiller på menns ære for å få rekrutter -
Tysk propagandaplakat fra 1914 -
Imperiet må stille opp - britisk rekrutteringsplakat -
Østerriksk propagandaplakat fra 1914 -
Fransk propagandaplakat fra 1914 -
Britisk propagandaplakat hvor Londontraktaten er tema
Første verdenskrigs forløp[rediger | rediger kilde]
1914: invasjon av Belgia, Frankrike og Tyskland[rediger | rediger kilde]
Hærstyrker i 1914
De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.
Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid.[99] Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.[100]
I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer.
En armé (fra 50 til 250 tusen soldater)[101] besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).[102]
Uenighet om sentralmaktenes strategi[rediger | rediger kilde]
Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av manglende koordinering.[103] Basert på Schlieffen-Moltkeplanen[note 7] konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst.[70] Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.[76][104][note 8]
Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette større styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn det som var nødvendig for å slå Serbia.[105][106][107][108]
Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Serbiafelttoget (første verdenskrig)
Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne.[note 9] I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust.[106] Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo igjen tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia.[109] De østerriksk-ungarske styrkene gikk brutalt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under det korte felttoget, mellom 3500 og 4000 sivile ble massakrert.[110]
Vestfronten, tysk invasjon av Frankrike og nederlag ved Marne[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Vestfronten (første verdenskrig) og den tyske invasjonen av Belgia (1914)
Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen, Trier og Metz), hvor styrkene ankom med tog.[111] Derfra måtte soldatene marsjere til fots, gjennom Belgia og Luxembourg mot Frankrike.[99] Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 infanteridivisjoner og 10 kavaleridivisjoner, fordelt på 7 arméer.[112] De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre arméer med totalt 16 korps.[113] Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen.[79] Den tyske invasjonen av Belgia var ulovlig i henhold til internasjonal rett, og i tillegg brøt de tyske styrkene med folkeretten ved å summarisk skyte over fem tusen sivile, deportere rundt 13 tusen sivile til Tyskland, og ødelegge mellom 15–20 tusen bygninger. Invasjonen av et lite, nøytralt land, og de tyske soldatenes fremferd, ga det tyske keiserriket et omdømmetap det aldri klarte å rette opp.[114]
Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine, som Frankrike hadde tapt under den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Offensiven startet bra, og byen Mulhouse ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.[112]
Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.[115] Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i slaget om Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.[116] Den franske femte armé ble slått og led store tap i slaget om Charleroi 21.–23. august. Etter harde kamper under slaget om Mons 23. august, trakk British Expeditionary Force (BEF) seg tilbake. Beleiringen av Liège ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.[117][118]
Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret general Joffre en generell retrett, senere kjent som den store retretten. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst.[119] Den 23. august sto 24 tyske divisjoner mot 17 franske og britiske ved fronten nær Paris. I begynnelsen av september 1914 var styrkeforholdet endret til 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.[120] Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten.[note 10] Den tyske generalstaben var tvunget til å lede de fremrykkende styrkene uten effektiv etterretning og kommunikasjon. De franske forsvarerne kunne på sin side bruke landets telefon- og telegraflinjer.[121]
Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160 km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør.[122] I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne (25 tyske, mot 41 franske og britiske divisjoner), hadde den tyske 1. og 2. armé under generaloberstene Kluck og Karl von Bülow rykket frem i en retning som gjorde dem sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef oberstløytnant Richard Hentsch bestemte den tyske generalstabssjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst Helmuth von Moltke, at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.[123][124] Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.[120][125] Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i Lorraine under tysk okkupasjon.[126][note 11]
De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet.[127] I ettertid har Erich von Falkenhayn, ny sjef for den tyske generalstaben, forsøkt å fremstille det som en sikring av flanken, med tanke på en langvarig krig. Historikeren Hew Strachan mener det er rasjonalisering av Falkenhayn, og at de tyske styrkene gjorde et siste forsøk på en rask seier i Frankrike.[128] Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.[129] Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits,[130] i en lengde av totalt 700 km.[131]
-
Tyske soldater ved Maubeuge, august 1914 -
Taxier fra Paris, brukt for å frakte tropper til fronten -
Fransk infanteri under angrep med bajonetter -
Franske soldater fra Algerie angriper tysk artilleri i 1914 -
Franske soldater tar en pause i 1914, bemerk luer, ikke hjelmer, og fargerike bukser -
Fransk kavalerist fra Algerie i Frankrike, 1914 -
Scene fra slaget ved Marne, fra tysk film, laget etter krigen
.jpg)
.jpg)
Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)
Russland innledet angrepet i øst med to arméer mot Øst-Preussen i Tyskland, og fire arméer mot Galicja i Østerrike-Ungarn.[132] De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren).[112] Etter innledende motgang i slaget ved Stallupönen og slaget ved Gumbinnen ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general Paul von Hindenburg og general Erich Ludendorff som hans stabssjef. I slaget ved Tannenberg (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august[133]), og slaget om de masuriske sjøer i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om de masuriske sjøer, dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag.[134][135] Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen (Stavka) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.[136]
De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende.[137][138] De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd.[139] Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etterhvert etablerte landet som et tilnærmet militærdiktatur.[140] Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.[141]
For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder.[104] Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen.[142] Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i Galicja, mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst.[107] Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen.[143] Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som slaget om Galicja. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved beleiringen av Przemyśl. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland.[132][139] De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den rutenske sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.[144] De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.[145] [note 12]
I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området Øvre Schlesien, som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til Kraków. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven Weichsel (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til Thorn (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etterhvert som de nærmet seg Łódź. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i slaget ved Kraków, og så i slaget ved Limanowa, ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.[146]
Britisk/fransk overtak, Boeroppstand, tysk utholdende strid i Øst-Afrika[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Felttoget i Øst-Afrika (første verdenskrig) og felttoget i Sørvest-Afrika
Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere, stort sett bærere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer dem på vestfronten.[147] I motsetning til i Europa var de største tapene under krigen i Afrika knyttet til sykdom.[148]
Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: Tysk Kamerun (dagens Kamerun), Togoland (deler av det er dagens Togo, mens noe er del av Ghana), Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania). Styrkene var i hovedsak lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa.[149] De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.[150] Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep ententemaktene de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var dels å fastholde kravet på landområdet etter krigen,[151] dels å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten.[152] Sistnevnte strategi lå til grunn i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som klarte å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Ententens styrker i Øst-Afrika var i praksis mest lokale, og lite egnet for andre områder.[153] Mens kampene de andre stedene i Afrika tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen,[154][155] den siste trefningen mellom tyske og britiske styrker fant sted 12. november 1918, og formell tysk kapitulasjon skjedde 25. november 1918.[156]
I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra Nigeria og franske fra Fransk Ekvatorial-Afrika. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden Douala i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, dagens Ekvatorial-Guinea), og ble internert der.[157]
Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens Botswana) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden den andre boerkrigen. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden Windhoek ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.[157]
I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant Paul von Lettow-Vorbeck mot en overlegen britisk styrke i slaget ved Tanga (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915.[158][159] Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general Jan Smuts for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten.[160] De stridende partenes konfiskering av lokale matforsyninger førte til en utstrakt hungersnød, og rundt 300 000 sivile døde i de tysk-kontrollerte områdene.[161]
-
Radiomaster ved Kamina i Togoland, britenes primære mål -
Tysk flyangrep mot alliert leir i Sørvest-Afrika -
Tysk Kamerun i 1914 -
Felttoget i Sørvest-Afrika (dagens Namibia) -
Kart over tysk Øst-Afrika -
Tyske styrker i stilling -
Maskingeværlag fra krysseren «Köningsberg» -
Kartskisse over felttoget i tysk Øst-Afrika -
Tyske innfødte soldater, såkalte askari, spiller kort -
Dampskipet «Rubens» brakte forsyninger til de tyske styrkene fra Europa
Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Kampene i Kaukasus og felttoget i Persia (første verdenskrig)
Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det forsatte å være nøytralt.[162] I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved Svartehavet. Ententemaktene erklærte så Det osmanske rike krig, og det sluttet seg til sentralmaktene.[163] Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert.[164] Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe Jihad (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.[165]
Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i turanisme (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i Kaukasus. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann.[166][167] Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved Sarıkamış var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i Baku, og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.[168]
Asia og Stillehavet, Japans seier og erobring av tyske kolonier[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Asia og Stillehavet under første verdenskrig
Kamphandlinger i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Japan erklærte seg nøytral 4. august, en posisjon støttet av både Storbritannia og Kina, men Storbritannia endret kort etter standpunkt, ba om støtte fra Japan og den 15. august ga Japan et ultimatum til Tyskland.[169] Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao (dagens Qingdao), i dag en del av Kina. Japan sluttet seg til alliansepartneren Storbritannia, ikke ententen, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater.[170] De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.[171][172]
Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea, falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte Det indiske hav og Stillehavet, de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.[173]
-
Tyske soldater i jernbanevogn i 1914, på vei til vestfronten -
Belgiske sivile på flukt i august 1914 -
Kartskisse over tyske, franske og britiske arméer i august 1914 -
Tysk felttelefon i bruk i 1914 -
Slaget ved grensene -
Fransk bondefamilie på flukt -
Frontlinjen ved Tsingtao -
Japanske sjøfly under kampene ved Tsingtao -
Japanske soldater under erobringen av Tsingtao -
Tyske kryssere i Asia og Stillehavet, juni 1914 til mars 1915 -
Skisse av slaget ved Coronel, det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene -
Tysk krysser synker under slaget ved Falklandsøyene -
Russiske tropper marsjerer mot fronten.
.jpg)
Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere[rediger | rediger kilde]
Sjøstridskrefter i 1914–1915
Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.
De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.[174]
Fra februar 1915 erklærte tyskerne uinnskrenket ubåtkrig (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene,[175] ifølge professor Rolf Hobson var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.[176]
Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av slagskip i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten.[177] En relativt beskjeden flåte av ubåter var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til blokaden av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.[174]
Forfatteren H.G. Wells i boken Mr. Britling Sees It Through, om de tyske raidene på Scarborough og Whitby
Et mindre antall tyske kryssere var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes handelsfartøy. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland.[179] Britiske Royal Navy begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk jager, før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.[180]
Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I slaget ved Coronel, ved kysten av Chile, ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene, og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske slagkryssere i slaget ved Falklandsøyene, var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved Isla Robinson Crusoe vest av Chile.[181][182]
1915: Gallipolli, Gorlice-Tarnow, Isonzo og okkupasjonen av Serbia[rediger | rediger kilde]
Vestfronten, mislykket britisk og fransk angrep, bruk av stridsgass[rediger | rediger kilde]
Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Krigsminister Erich von Falkenhayn argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.[183][184]
Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen Artois i Frankrike. Etter intense britiske forberedelser (basert på etterretning og beregning av behovet for artilleri for å slå ut de tyske skyttergravene) gikk den første delen av angrepet bra.[185] Etter et artilleribombardement rykket troppene frem, den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder, førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene.[186][187] Slaget ved Cambrai viste at det ved nøye forberedelse var mulig å ødelegge de fremste stillingene og rykke frem 1–2 kilometer, med begrensede tap. Men slaget viste også at om fiendens artilleri ikke var slått ut (noe som på dette tidspunkt ikke var mulig) så ville tapene øke i dagene som kom. Nok en lærdom var at kavaleri (soldater på hest) ikke hadde noe å gjøre på en moderne slagmark.[185]
Den 22. april 1915 gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels å prøve ut et nytt våpen, stridsgass basert på klor. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen.[188] I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men den stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.[189]
Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i slaget ved Loos 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen soldater (døde, sårede og tatt som fanger). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.[190][191]
Østfronten, Østerrike-Ungarn unnsettes av Tyskland, strategisk russisk retrett[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Den store retretten og den svarte-gule offensiven (1915)
De tyske styrkene begynte en offensiv ved De masuriske sjøer i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland.[192] De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i Karpatene var derimot en katastrofe. Generalstabssjef Conrad von Hötzendorf angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicja. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.[193][194]
Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicja for å støtte Østerrike-Ungarn. I Gorlice-Tarnow-offensiven, som begynte 2. mai, fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicja, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av det andre slaget om Lemberg. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den polske lommen (den delen av Russland som lå klemt mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn). Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen.[166][195][196] De sivile i og ved krigsområdet betalte en høy pris, mellom tre og ti millioner flyktet.[197]
For regimet i Russland ble Gorlice-Tarnow-offensiven og den store retretten begynnelsen på slutten, tsarveldet klarte aldri å virkelig reise seg etter dette tapet. For Østerrike-Ungarn betød seieren at keiserriket fikk nok tropper tilgjengelig og høynet moral, til å stå imot angrepet fra Italia.[198]
-
Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike -
Tysk artilleriild om natten -
Sentralmaktenes invasjon av Serbia mot slutten av 1915 -
Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen -
Indiske styrker i Sinaiørkenen i 1915
.jpg)
Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig), kampene i Sinai og Palestina og slaget om Gallipoli
Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige Suezkanalen fra det sørlige Palestina. Angrepet på Suezkanalen ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene.[199] Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet.[200] For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både Khedivatet Egypt, og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912.[201] For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.[202]
I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom Dardanellene til Bosporus og Konstantinopel (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene minesprengt. Styrken måtte etterhvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.[203][204]
Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen Mustafa Kemal (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen Otto Liman von Sanders som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som ANZAC-dagen.[205][206][note 14]
I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken Colmar von der Goltz gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot Britisk India forberedes.[207] I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin de facto kontroll med landet.[208]
Italia, angrep på Østerrike-Ungarn, minimal fremgang og store tap[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Italiafronten (første verdenskrig) og slagene ved Isonzo
Til tross for alliansen Italia hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn, avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet i stedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i Irredentisme, det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.
Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven Isonzo. Deretter utviklet striden seg til en skyttergravskrig, ikke ulik den på vestfronten. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.[209][210]
Balkan, Nytt angrep på Serbia[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Balkanfronten (første verdenskrig), Serbiafelttoget (første verdenskrig) og Kosovooffensiven
De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner.[211] Under invasjonen ble sivilbefolkningen grusomt behandlet, særlig bulgarske styrker i Kosovo gikk hardt frem mot de serbiske og greske minoritetene.[212]
Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk August von Mackensen. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til Korfu. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i Thessaloniki i Hellas å komme Serbia til unnsetning. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki.[211] Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene, at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.[213]
1916: Slagene ved Verdun, Somme og Brusilov-offensiven[rediger | rediger kilde]
Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap for alle[rediger | rediger kilde]
Generalenes brutalitet
Både under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren John Keegan hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil, fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått, fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.
Mens Wellington og Napoléon under slaget ved Waterloo hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende ville ha mistet den lille oversikten han hadde.[214]
Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. Felttelefonlinjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom artilleri og infanteri ble på denne måten vanskeliggjort. At britene hadde mistet de fleste av sine soldater og i praksis satte inn en tilnærmet ny hær, ledet av offiserer forfremmet langt over sine kunnskaper, gjorde ikke oppgaven lettere.[215]
Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri, at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.[216]
Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap[rediger | rediger kilde]
Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.[217]
Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabssjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var ute av stand til å starte en offensiv, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen Verdun ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som slaget ved Verdun. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og forsøkte å hindre franske rekognoseringsfly i å avsløre oppbyggingen. Noen franske rekognoseringsfly klarte å ta bilder som viste forberedelsene til angrepet, dette ble også bekreftet av tyske desertører.[218] Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.[note 15] Uansett tyskernes hensikt, så var ikke Verdun strategisk viktig for Frankrike, det var ingen vitale kommunikasjonslinjer eller fabrikker nær Verdun og åsene vest for byen ga gode stillinger for å stoppe videre tysk fremrykking.[219]
Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916, med tap for de tyske styrkene, deres første klare nederlag.[220] De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).[221][222]
Slaget ved Somme begynte 1. juli 1916 med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, som var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling.[223] En britisk forbedring under slaget ved Somme var fremrykking av infanteri tett bak artillerinedslag (engelsk creeping barrage). Det gjorde at forsvarerne ikke fikk tid til å komme seg ut av tilfluktsrom og bemanne stillinger, og ble etterhvert tatt i bruk over hele vestfronten.[224]
Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen mann for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne.[225][226] I desember 1916 ble den franske generalstabssjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etterhvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general Robert Nivelle.[227]
Østfronten, Russland mislykkes i nord, men får gjennombrudd i sør[rediger | rediger kilde]
Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens Vilnius. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, Stavka, var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom Pripjatmyrene, men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, Aleksej Brusilov, mente derimot at et angrep i sør kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.[228]
Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker Brusilovoffensiven. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabssjef, og Paul von Hindenburg overtok stillingen.[229][230] Seieren kostet Russland dyrt, rundt én million russiske soldater gikk tapt, mange av de som fanger eller desertører.[231]
Italia, Østerrike-Ungarn angriper, nye italienske angrep[rediger | rediger kilde]
Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo (fire i 1916), hvor de italienske styrkene hadde store tap og minimal fremgang. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen Asiago, og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på Posletten. Dette ble senere kjent som Trentino-offensiven. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10–15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav en del av områdene de hadde erobret, dette som følge av mangel på tropper til å holde dem.[230][232] Brusilovoffensiven var andre gang i løpet av to år som østerriksk-ungarske styrker tapte hundretusener av soldater. Tyske offiserer som tjenestegjorde sammen med de anså at årsaken til de østerriksk-ungarske offiserenes inkompetanse var deres distanse, både psykologisk og fysisk, fra soldatene de var satt til å lede.[233]
-
Indisk soldat, utsultet etter beleiringen av Kut -
Kartskisse over slaget ved Verdun -
Franske soldater fra det som i dag er Senegal i marsj mot fronten ved Verdun -
Foto fra slagfeltet ved Verdun i 2005 -
Kartskisse over slaget ved Somme -
Britisk soldat i skyttergrav under slaget ved Somme -
Tyske fanger og sårede britiske soldater -
Østfronten før Brusilovoffensiven -
Brusilovoffensiven, utgangsposisjon og fremrykking 4. juni til 20. september -
Jyllandsslaget, britiske og tyske marinestyrkers bevegelser -
HMS «Queen Mary» eksploderer under Jyllandsslaget -
Fronten i Romania -
Ententesoldater av ulik nasjonalitet -
Makedoniafronten og Monastiroffensiven
Balkan, Romania bytter side og blir angrepet og okkupert[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Makedoniafronten
De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe Romania på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep Transilvania i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved Moldova. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra Thessaloniki–Monastiroffensiven, for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i Ploiești kom under tysk kontroll.[234]
- Midtøsten, britisk-indisk styrke overgir seg ved Kut, osmanene mislykkes igjen ved Suez
Ved beleiringen av Kut (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot Bagdad beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte i alt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916.[235] Sammen med nederlaget i invasjonen ved Gallipoli vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit.[236] Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok Trabzon.[235]
Et osmansk angrep mot Suezkanalen ble stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i slaget ved Romani. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året.[235][237] Ententemaktene fikk støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen.[167]
Krigen til sjøs, britisk-tysk slag ved Jylland, britiske tap størst, tyske styrker fremdeles underlegne[rediger | rediger kilde]
Etter stort sett å ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som Jyllandsslaget kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var, selv etter tap, totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland resten av krigen.[238][239]
Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med å føre til et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok en kraftig utvidelse av US Navy som truet Royal Navys overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år,[240] i ettertid forstått som krigen i Europa, mens i samtiden var en mulig krig mot Mexico vel så relevant.[241]
1917: Ubåtkrig, russisk revolusjon og USAs inntreden i krigen[rediger | rediger kilde]
Vestfronten, nye britiske og franske offensiver, minimal fremrykking, store tap og mytteri i franske styrker[rediger | rediger kilde]
USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning av antallet soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at det ikke ville være nok amerikanske vernepliktige til å gi et avgjørende bidrag på vestfronten før tidligst 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.[242][243]
I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, Hindenburglinjen. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.[244]
Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot dem sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i slaget om Arras, hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I slaget om Vimyhøyden erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene. Selv om de hadde en viss fremgang uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general Philippe Pétain over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av mytterier i den franske hæren. Den franske generalstaben under Pétain møtte til dels mytteriene med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Pétain valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner.[244][245] Et annet resultat var redusert britisk tillit til de franske styrkene, og fortsatt motstand mot en enhetlig overkommando, noe som særlig fikk negative konsekvenser året etter under de siste store tyske offensivene på vestfronten.[246]
General Philippe Pétain om nødvendigheten av å unngå nye store offensiver etter mytteriene våren 1917.[247]
I slaget ved Messines i mai–juni 1917 seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i slaget ved Passchendaele (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av dem om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av dem om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.[248][249][250]
Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i slaget ved Cambrai, som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde en del fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene.[251][252] Selv om britene ikke klarte å utnytte fremgangen var slaget ved Cambrai en milepæl i bruk av store grupper stridsvogner.[253]
-
Tysk ubåt «U-14», brukt under første verdenskrig -
Områder hvor uinnskrenket ubåtkrig fant sted, kartskisse fra 1917 -
Amerikansk plakat med agitasjon for at landet skal forbli nøytralt -
Zimmermann-telegrammet, dekodet av britenes Room 40, bidro til å få USA med i krigen -
«Fristelsen», amerikansk avistegning om Zimmermann-telegrammet -
Amerikansk plakat for rekruttering -
Tyske soldater skyter på angripende franske i Flandern, sannsynligvis fra slaget ved Passchendaele -
Britiske sanitetssoldater under slaget ved Passchendaele, de vasser i gjørme til knærne. -
-
Tyske soldater forsøker å berge en etterlatt britisk stridsvogn ved Cambrai -
Skisse over østfronten med Kerenskijoffensiven i juli 1917 -
Artillerister fra Britisk India under erobringen av Palestina i 1917 -
Det britiske imperiets kamelkorps ved Beer Sheva i 1917 -
Australske soldater i område lagt øde under slaget ved Passchendaele -
Møte mellom russiske og tyske soldater, den tyske overkommandoen brukte det som et middel for å bryte ned russisk stridsmoral - Stumfilm fra United States Army om bakgrunnen for USAs inntreden, og landets innsats i krigen
Østfronten, revolusjon i Russland, kort og mislykket russisk offensiv om sommeren[rediger | rediger kilde]
Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som Kerenskijoffensiven. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker.[254] De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160 km. Med fremrykkingen var Galicja, og derved hele Østerrike-Ungarn, fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i slaget om Riga ble byen inntatt av tyske styrker.[255] Slaget ved Riga var det første hvor tyske styrker i stor målestokk brukte ny taktikk for infanteri og taktikk, i stor grad utviklet av oberst Georg Bruckmüller. Det var en suksess og ble deretter brukt både ved fronten mot Italia høsten samme år og på vestfronten våren 1918.[256]
Balkan, stort sett uvirksom ententestyrke sterkt rammet av malaria[rediger | rediger kilde]
I 1917 ble Hellas med på ententens side.[257] Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen Thessaloniki. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig malaria, og hadde ingen større offensiver i 1917.[258]
- Italia, østerriksk-ungarske og tyske styrker til angrep, stor seier for sentralmaktene
De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det tiende slaget ved Isonzo og det ellevte slaget ved Isonzo), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10 km, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.
Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under det som ble kjent som Caporetto-offensiven. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater deserterte. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene etablerte et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.[259][260][261]
Midtøsten, britiske offensiver tar Basra, Palestina og Jerusalem[rediger | rediger kilde]
Etter at den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved Basra. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra Britisk India. Styrken rykket langsomt frem mot Bagdad langs elven Tigris, og erobringen av Bagdad fant sted i mars 1917.
I slaget ved Rafah i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med Sinaihalvøya, og det var mulig å angripe Palestina. Det første slag om Gaza ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, kjent som det andre slag om Gaza, led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.[262]
I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i slaget ved Beersheba. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble slaget om Jerusalem utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året.[263] Relativt små arabiske opprørsstyrker - hvor blant annet Thomas Edward Lawrence deltok - spilte en viktig rolle ved å forstyrre osmanske forsyningslinjer, de bandt opp mellom 100 og 1000 så mange osmanske soldater som det var opprørere.[264]
Krigen til sjøs, tysk uinnskrenket ubåtkrig fra første februar, 860 tusen tonn med skipstonnasje senket i april, britene begynner med konvoier[rediger | rediger kilde]
Til tross for frykt for USAs reaksjon, var det ved årsskiftet 1916/1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved uinnskrenket ubåtkrig ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917.[265] Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at Zimmermann-telegrammet ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917.[266] Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til en bedre fredsavtale, med felles sikkerhetssystem (Folkeforbundet) demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.[267][268][269]
Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av konvoier, at mange handelsskip seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøyer. Konvoier hadde ikke vært i bruk siden Napoleonskrigene, og motstanden var stor. Den positive effekten for britene med konvoiseiling kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At US Navy etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange jagere, var avgjørende for konvoisystemets funksjon.[270] Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.[267][271]
1918: Frontlinjene i bevegelse, tysk nederlag[rediger | rediger kilde]
Vestfronten, tysk våroffensiv stoppet, ententemaktene til motangrep, tyskerne presset ut av Frankrike[rediger | rediger kilde]
Taktikk for angrep
I 1914 hadde krigen låst seg i en skyttergravskrig. I løpet av 1917 og 1918 endret dette seg, først på østfronten og ved fronten i Italia, og fra våren 1918 ble ny taktikk også tatt i bruk på vestfronten. Tyskerne utdannet såkalte stormtropper. Godt utstyrt med våpen rykket de frem i tet, beskyttet både i front og på sidene (flankene) av sperreild fra artilleriet. Den nye tyske taktiske bruken av artilleri, utviklet av oberst Georg Bruchmüller, ble først prøvd i stor skala under angrepet på Riga i september 1917. Det var en suksess, og ble så brukt ved Caporetto-offensiven ved fronten mot Italia i oktober, igjen med suksess.[272]
Ententemaktene utviklet tilsvarende bruk av artilleriet, ga enhetene mer og tyngre våpen, og i tillegg hadde de under fremrykningene ettersommeren og høsten 1918 fordel av overvekt i antall og materiell.[273] De gjorde også utstrakt bruk av artillerilydpeiling så plassering av tyske kanonbatterier kunne bestemmes så nøyaktig at mange kunne slås ut av artilleri.[274] En forskjell i taktikk var støtte av artilleri etter gjennombrudd. Mens tyske stormtropper rykket langt frem, med lite eller ingen støtte av artilleri, stoppet ententemaktene sine angrep før de mistet dekning.[275][276]
Etter at fredstraktaten med Russland (freden i Brest-Litovsk) var undertegnet i mars, kunne Tyskland frigjøre styrker fra østfronten. Rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. Før offensiven i vest hadde tyskerne 192 divisjoner, mot ententens 178. Materielt var tyskerne underlegne, de hadde 3 700 fly mot ententens 4 500 fly, 14 tusen kanoner mot ententens 18 tusen kanoner og 10 stridsvogner mot ententens 800 stridsvogner. For å vinne var Tyskland avhengig av å slå de franske og britiske styrkene, før amerikanske styrker ankom i større antall.
Den tyske våroffensiven begynte 21. mars 1918. Den besto av fire angrep på ulike frontavsnitt, fra 21. mars til 17. juli. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene. Planen var å slå britene slik at de trakk seg ut av krigen.[277][278][279] Etter dette håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor. De fremre enhetene i den britiske femte armé som dekket det første tyske angrepsfeltet bortimot kollapset. Den første dagen ble 21 tusen britiske soldater tatt til fange. Våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene langs vestfronten, etter at de ble etablert høsten 1914.
Ententemaktene var under sterkt press, og et symbolsk viktig resultat var at general Ferdinand Foch ble utnevnt til alliert øverstkommanderende den 26. mars, noe britene i årene før sterkt hadde motarbeidet.[280] Paris ble beskutt med langtrekkende tyske kanoner. Rundt én million sivile flyktet fra den franske hovedstaden, og den britiske regjeringen diskuterte i begynnelsen av juni om British Expeditionary Force (BEF) måtte evakueres fra Frankrike.[281] Etterhvert som offensiven utviklet seg, førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, manglende støtte fra artilleri, innbitt motstand fra ententemaktene, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. Selv om situasjonen fremdeles fremsto som kritisk, var faren for et sammenbrudd for ententemaktene reelt sett over i midten av juni. Den tyske offensiven ble endelig avsluttet i midten av juli 1918.[276][282][283][284] Etter fremrykkingen var over måtte de reduserte tyske styrkene holde en frontlinje som var dobbelt lengde av den de hadde i mars.[280]
Etter å ha stoppet de tyske angrepene, var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge dem til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som hundredagersoffensiven. Det var en serie med angrep (som Meuse-Argonne-offensiven) mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, og deres luftstyrker var overlegne. Gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. Mens de tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, tap de ikke kunne erstatte, og britene og franskmennene også hadde store tap, så kom det fra mai av hver måned over 200 tusen nye amerikanske soldater til Frankrike.[284][285]
I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av mesteparten av det nordvestlige Frankrike, tilbake til Hindenburglinjen, og videre, med en stadig dårligere moral som resultat.[286] Mens tyskerne 1. april hadde 98 divisjoner fullt klar for strid, falt antallet til 47 den 1. september, 14 den 4. oktober og bare 4 divisjoner den 11. november (dagen for våpenhvile).[287] I slutten av oktober trakk general Ludendorff seg fra generalstaben. Etter at Østerrike-Ungarn ved månedsskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale, sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet forhandlinger om våpenhvile. Den tyske keiseren Vilhelm II ble tvunget til å abdisere, og han søkte politisk asyl i Nederland.[285] Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig trådte i kraft klokken 11 den 11. november 1918.[288]
- Film av stridsvogner fra første verdenskrig
-
Områder kontrollert av «de røde» i rødt og «de hvite» i blått i begynnelsen av den finske borgerkrigen februar 1918 -
Byen Tammerfors ødelagt etter slaget om Tammerfors i mars-april 1918 -
Grensene i Øst-Europa etter freden i Brest-Litovsk -
Tyske tropper og forsyninger transporteres til fronten, der jernbanene sluttet ble hester brukt -
Skisse over den tyske våroffensiven 1918 -
Kampene mellom osmanske og lokale styrker i Kaukasus, 1918 -
Ententens gjennombrudd på Balkan, høsten 1918 -
To amerikanske soldater angriper, to tyske ligger døde på bakken. Muligens arrangert, så viser det uansett en realistisk situasjon og amerikansk innsats - Flashes of Action, film fra US Army over innsatsen i Frankrike
-
Diagram over styrkeforhold på vestfronten, fra juni 1918 hadde ententemaktene overtaket, takket være over 200 tusen nye amerikanske soldater hver måned -
Ententens gjennombrudd på vestfronten, høsten 1918 -
Representanter for Tyskland og ententemaktene ved inngåelse av våpenhvilen 11. november 1918
.jpg)
Østfronten, tysk erobring, fredsavtale mellom Russland og sentralmaktene, osmansk fremrykking[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Kampene i Kaukasus
De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i Brest-Litovsk for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven Operation Faustschlag (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars freden i Brest-Litovsk. Russland som stat var dermed ute av krigen.[289]
Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satellittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at den finske borgerkrigen brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene, kjent som de røde var størst, med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken, kjent som de hvite, kun hadde rundt 40 tusen mann som besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen Carl Gustav Mannerheim. I tillegg gikk en tysk styrke i land i Hangö i april, og inntok Helsingfors kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, slik at Finland ble en selvstendig nasjon. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent (Kongeriket Finland).[290]
Mindre konflikter fortsatte, både som en del av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i Baku i det som i dag er Aserbajdsjan. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.[291]
Balkan: Bulgarias kapitulasjon og Serbias frigjørelse[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Makedoniafronten
I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren, fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger, men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn som en alliert.[292] Denne offensiven, i ettertid kjent som Vardaroffensiven, drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.[258]
Midtøsten, Damaskus' fall, våpenhvile undertegnet[rediger | rediger kilde]
Under slaget om Megiddo mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av Damaskus kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og Det osmanske rike ble delt.[293] Mellom 2,5 og 5 millioner militære og sivile døde i løpet av krigen i de områdene som Det osmanske rike omfattet.[294]
Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.
Italia, offensiv, våpenhvile tidlig i november[rediger | rediger kilde]
De østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske og franske styrker. Igjen med støtte fra britiske og franske styrker, gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918. Det avgjørende var slaget ved Vittorio Veneto. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand. Etter noen dager brøt imidlertid ententestyrkene gjennom, da motstanderne deserterte og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november, tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.[295][296]
Tematisk oversikt over verdenskrigen[rediger | rediger kilde]
Krigens generelle forløp[rediger | rediger kilde]
Første verdenskrig kan deles inn i tre hovedfaser, som dekker hovedområdene vestfronten og østfronten.
Den første hovedfasen begynte ved krigens utbrudd og varte et par måneder, omtrent ut september. Krigføringen var preget av mobilitet, og tapene på begge sider var store. Ingen av partene nådde sine mål. I vest klarte ikke tyskerne å tvinge franskmennene til å overgi seg, det tyske nederlaget i slaget ved Marne stoppet det tyske håpet om en rask seier. Franskmennene på sin side klarte ikke å motstå angrepet før de tyske styrkene hadde avansert langt inn i landet. De franske styrkene klarte heller ikke ta tilbake tyskokkuperte områder. I øst maktet ikke russiske styrker å invadere Tyskland, og ble drevet tilbake i slaget ved Tannenberg. Russland tok deler av Østerrike-Ungarn, men ikke nok til å få dobbeltmonarkiet ut av krigen.[297]
Den andre hovedfasen begynte om lag i oktober 1914 og sluttet rundt mars 1917 med den russiske revolusjon. Krigføringen var stort sett statisk, og tapene var mindre (fordelt på antall måneder) enn i den første mobile fasen, men allikevel store. Med forsvarerne i skyttergraver var gjennombrudd, med noen få unntak, tilnærmet umulig. På vestfronten (bortsett fra den tyske retretten til Hindenburglinjen våren 1917) ble ikke frontlinjen flyttet mer enn om lag 8 km i hver retning før våren 1918.[297] Kampene på østfronten var mer dynamiske, bakgrunnen var i hovedsak at området var større.[298]
Den tredje hovedfasen begynte våren 1917 med Russlands kapitulasjon og USAs inntreden i krigen, og varte frem til krigens slutt. Ved større styrker og bedre samordning av artilleri og infanteri, ble slagene etterhvert mer mobile. Sentralmaktene fikk overtaket i starten, med offensiver i Italia høsten 1917, og fredsavtale med Russland i mars 1918. På vestfronten erobret de under våroffensiven store områder våren og forsommeren 1918. Ententens ressurser var imidlertid for store til at sentralmaktene klarte å slå dem ut, og i juli 1918 gikk ententemaktene på offensiven. Denne, som i ettertid ble kjent som hundredagersoffensiven, vedvarte inntil først Bulgaria, deretter Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, så Tyskland, ga opp i henholdsvis september, oktober og november 1918.[297]
Krigføringens strategi[rediger | rediger kilde]
1914–1915, Schlieffen-Moltkeplanen mislykkes, sentralmaktene etablerer forbindelse til Konstantinopel, ny front ved Gallipoli[rediger | rediger kilde]
Den tyske strategien ved krigens start var basert på Schlieffen-Moltkeplanen. Planen gikk ut på å drive oppholdende strid med små styrker i øst for at russiske styrker skulle bremses, mens hovedstyrken i vest skulle slå ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. Da de tyske styrkene ble stoppet i slaget ved Marne, og Helmuth von Molktke gikk av som sjef for generalstaben, tok Erich von Falkenhayn over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i Gorlice-Tarnow-offensiven, men avviste Paul von Hindenburgs og Erich Ludendorffs forslag om en stor knipetangmanøver for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.[299]
En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet med tysk fremrykking på østfronten var minnet om Napoleons felttog i Russland 1812, en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tyskerne kunne derfor ikke konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å vise hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.[300]
Den britiske forsvarsministeren Herbert Kitchener var hovedansvarlig for britisk strategi. Etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholden med å sende flere britiske tropper til kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende Joseph Joffre ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million soldater. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor store styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten.[301] De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.[302]
Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. Slaget om Gallipoli var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i Thessaloniki var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer en byrde enn en hjelp for ententemaktene.[303]
1915–1916, ententen med koordinerte offensiver, tyskerne angriper Verdun for å slite ut den franske hæren[rediger | rediger kilde]
1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i Château de Chantilly ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av dem skulle alle deltakerne i ententen bistå.[303] Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, selv om det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i slaget ved Verdun som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem et sted de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, at Falkenhayns plan var et forsøk på rasjonalisering når planen ikke lyktes. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.[note 16]
Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store. De andre ententemaktene bidro til å avlaste franskmennene ved andre offensiver; slaget ved Somme, Brusilovoffensiven, det sjette slaget ved Isonzo, Monastiroffensiven, og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i Transilvania.[304] Uten særlig koordinering med Tyskland forsøkte Østerrike-Ungarn et angrep inn i Italia, Trentino-offensiven, hvor de bygget opp styrker ved å overføre fra østfronten, noe som bidro til at de måtte trekke seg tilbake med store tap under Brusilovoffensiven.[305]
Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabssjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens Robert Nivelle ble generalstabssjef i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til Hindenburglinjen og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på uinnskrenket ubåtkrig for å tvinge Storbritannia i kne, hadde de ingen strategisk ide for hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.[306]
1916–1917, ententens og sentralmaktenes strategi faller sammen, begge parter stadig mer presset[rediger | rediger kilde]
Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt den russiske revolusjonen ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.[307][308]
Omtrent samtidig med Russlands de facto kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær. Det ville ta lang tid å trene opp store styrker amerikanske soldater som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge. Samtidig anså han at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike.[309] Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken American Expeditionary Force (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.[310]
Ententemaktenes generaler anså at de måtte fortsette med offensiver, en defensiv strategi ville la tyskerne konsentrere sine styrker i øst, vinne krigen der, for så å slå til på vestfronten.[311] Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med Philippe Pétain, han avsluttet offensiven og med dét var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om å vinne i det hele hadde noen verdi.[312]
Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det ellevte slaget ved Isonzo var britiske styrker de eneste av ententens som kunne angripe sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater og kanoner. Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister David Lloyd George, var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig til slutt godkjent sine planer.[note 17] Slaget ved Passchendaele (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.[313]
1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven[rediger | rediger kilde]
Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp.[314] Sentralmaktene stoppet og slo tilbake Kerenskijoffensiven sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant slaget om Riga, hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd.[315] Caporetto-offensiven i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven Piave, var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år.[261] De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter freden i Brest-Litovsk i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre,[316] dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.[289]
Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall.[317] Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom.[318] Det tyske innledende angrepet i våroffensiven hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som Amiens og Arras, splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om Ferdinand Foch som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.[319]
Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.[320]
Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig.[321] Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.[322]
Landstyrkenes taktikk[rediger | rediger kilde]
På vestfronten var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en skyttergravskrig).[323] Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. En om lag 760 km lang frontlinje som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til Hindenburglinjen) ikke særlig mer enn 8 km i hver retning. Etter nederlaget i slaget ved Marne begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene.[324] Krigen på østfronten var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere, så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.[325]
Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.[326][327] Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo, var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved felttelefon, hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.[328]
Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; flammekastere, stridsvogner og stridsgass. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.[329][330]
Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var artilleri, om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater.[331] Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men dannet utallige granatkratere i terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne maskingeværene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep uten stridsvogner, som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen. Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk, altså at beskytningen fulgte infanteriets fremrykking, var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.[332][333]
Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger. Angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte ingenmannsland, noe som var vanskelig for kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at de hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.[327]
Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine nasjonale ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen.[242] Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.[327]
Soldater, medisin og moral[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Genèvekonvensjonene
Menn[rediger | rediger kilde]
Det har blitt en etablert sannhet at de stridende forventet en kort krig. Dette var imidlertid langt fra tilfelle blant ledelsen av styrkene, mange av generalene i de krigførende landene anså at en stor konflikt i Europa kunne ta flere år.[334] Av de som argumenterte for en kort krig ble problemet med å finansiere en stor konflikt gitt som hovedårsak, det ble antatt at det ikke var penger til å la krigen pågå over lengre tid.[335] Blant de underordnede var forventningen om en kort krig reell nok, mange regnet med at den ville være over i løpet av én måned.[336]
Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene som deltok i krigen var basert på verneplikt. Unntaket var Storbritannia, hvor verneplikt ble innført i 1916, Canada, hvor det ble innført i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige.[337] I årene 1914 til 1918 var rundt 75 millioner mann i uniform.[338]
Medisin[rediger | rediger kilde]
Bortsett fra den russisk-japanske krig, var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. Sanitetstjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved Thessaloniki, og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8 %, tilsvarende tall for Krimkrigen og den amerikanske borgerkrig var 20 % og 13,3 %. Av alle sårede vendte rundt 54 % av franske, 82 % av britiske og 75 % av tyske tilbake til tjeneste. Posttraumatisk stresslidelse ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader.[339] Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange.[340] De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias Royal Army Medical Corps hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.[341]
I 1918 brøt det ut en pandemi, senere kjent som spanskesyken, den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under våroffensiven hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater.[342] Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet.[343] Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.[344]
Moral[rediger | rediger kilde]
Hva menes med soldatenes moral?
Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.[345]
Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble tatt som bevis for det.[346]
Et vanlig tegn på dårlig moral blant soldater er utstrakt desertering, noe som skjedde blant annet under første verdenskrig i Russland i 1917.[347]
For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke deserterte eller overga seg til fienden uten kamp. Det var også viktig å motvirke at soldatene unnlot å kjempe ved uoffisielle våpenhviler, som i julevåpenhvilen på vestfronten i 1914.[348] Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker. Omfanget av utfordringen ble eksempelvis vist ved at over 300 tusen osmanske soldater hadde desertert frem til november 1917. Den russiske hæren mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av dem overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten, overga rundt 2 millioner østerriksk-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6 % av franske tap, 9 % av tyske og 6,7 % av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, der større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av militærpolitiet. Mer vanlig var ukelange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live, norsk: leve og la leve).[note 18][349] Styrkene til Det osmanske rike hadde en høy andel desertører, rundt 0,5 millioner mann, eller én av seks soldater.[350]
Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold anses som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.
For å vedlikeholde kampviljen var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Den franske soldaten og forfatteren Henri Barbusse anså det å sende og motta brev som essensielt for å utholde prøvelsene ved fronten.[351] I Tyskland ble 28,7 milliarder postkort, brev og pakker sendt til eller fra fronten under krigen.[352] Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.[353]
Vedrørende tvangsmidler ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe dem som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti, prosentmessig i forhold til den totale styrken, økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket om at den beste disiplinen er selvdisiplin.[354]
For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om ikke å miste ansikt ved å svikte dem man tjenestegjorde sammen med i laget, troppen og kompaniet. Underoffiserenes lederskap var også en sentral faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene de fleste soldater hadde kontakt med.
Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen, kan knyttes til ineffektiv ledelse av hæren. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands styrker, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell god disiplin.[355]
Kvinners innsats og rolle[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Kvinners innsats under første verdenskrig
Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater, var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet ved maskiner på fabrikker. De arbeidet også i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var, grunnet ententens blokade, vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte soldatki) og flyktninger inn til byene for å søke arbeid og mat. De bidro etterhvert til protester mot krigen, først fra et økonomisk, etterhvert også et politisk grunnlag.[356] Kvinner hvis menn ble mobilisert fikk raskt et månedlig tilskudd fra staten, det gjaldt for tilnærmet alle de krigførende landene. I tillegg til å kompensere for fravær av mannen som lønnsmottaker, ga tillegget også en slags betaling for omsorgsarbeid som tidligere hadde vært ulønnet.[357]
Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig, ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeid som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker, kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.[358]
Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt.[359] Samtidig står Tyskland frem med en relativ sett lavere andel kvinner i krigsrelatert arbeid, lønn kunne ikke kompensere for tidsbruk, som bedre ble anvendt på køståing, søk etter mat på landsbygden, og egen produksjon av mat (kjøkkenhager, kaniner og geiter).[360]
I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men dette var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918.[361] En konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, var at de kom til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.[358]
Grunnet mange sårede soldater, var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. En del kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.[362]
I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General Hindenburg skrev i oktober 1916 til rikskansler Bethmann Hollweg, og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker.[363] Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av dolkestøtslegendens forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.[364]
Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger.[365] For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.[366]
Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.[367]
Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land, og at de måtte få delta på lik linje med menn. Før krigen brøt ut, var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene.[368][369] Demobilisering av soldatene førte til at kvinnene stort sett ble kastet ut av stillingene de hadde gått inn i under krigen. En del av kvinnene gikk tilbake til tradisjonelle kvinneyrker, mens mange ble stilt helt utenfor arbeidsmarkedet.[369]
-
Amerikanske kvinner overtok som jernbanearbeidere da mennene dro til fronten, det samme skjedde i alle de krigførende statene. -
Kvinner på vei til arbeid ved vestfronten i 1917 -
Britiske kvinner i en fabrikk under første verdenskrig -
Kvinnelige snekkere i en fabrikk nær Calais i Frankrike -
