Christian Wirth

Christian Wirth
Født24. nov. 1885[1][2][3]Rediger på Wikidata
Balzheim
Død26. mai 1944Rediger på Wikidata (58 år)
Hrpelje Kozina Kommune
BeskjeftigelseOffiser, torturist Rediger på Wikidata
Embete
  • Nazi concentration camp commandant Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetNazi-Tyskland
Medlem avSturmabteilung
SS-Totenkopf-Verbände
Schutzstaffel
UtmerkelserJernkorset
Christian Wirth på Commons

Christian Wirth (født 24. november 1885 i Oberbalzheim i Baden-Württemberg, død 26. mai 1944 ved dagens Hrpelje i Slovenia) var en tysk SS-offiser som under den annen verdenskrig var involvert i utryddelsen av jødene i det okkuperte Polen. Han var en av nærmeste medarbeiderne til Odilo Globocnik, som var den øverste leder for Aksjon Reinhardt. Globocnik og Wirth regnes som sentral gjerningsmenn i holocaust nest etter topplederne Hitler, Himmler og Heydrich.[4]

Wirth hadde ansvaret for å bruke erfaringene fra T-4 Eutanasiprogrammet, der mennesker var blitt drept med dødelige injeksjoner eller gass. I tilintetgjørelsesleirene ble erfaringene fra T-4 brukt og dette ledet til massedrap med gasskamre i blant annet Belzec, Sobibor og Auschwitz. Han ble ansett for å være svært hensynsløs[5] og følelseskald.

I siste del av krigen arbeidet han sammen med Globocnik i konsentrasjonsleiren og drapsanlegget Risiera di San Sabba.[5] Wirth ble drept i et attentat i 1944.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Christian Wirth ble født 24. november 1885 i Oberbalzheim nær Ulm i Baden-Württemberg, det var en overveiende protestantisk landsby.[5] Wirth var sønn av en bøkkermester. Etter grunnskole og middelskole til han var 16 år fikk han lære ved et sagbruk. Fra 1905 til 1910 var han med i Württembergs grenaderregiment 123. I 1910 arbeidet Wirth som politimann i Heilbronn, men flyttet snart til Stuttgart der han ble politidetektiv og gjorde rask karriere.[5]

Under første verdenskrig meldte han seg til tjeneste og kjempet som offiser på vestfronten. Han utmerket seg ved mot i kamp og ble blant annet tildelt Jernkorset klasse I. Hans ferdigheter som tømrer var svært nyttig i skyttergravene på vestfronten. Han gikk inn i militærpolitiet utmerket seg ved bekjempelse av korrupsjon i militæret.[5]

Virke[rediger | rediger kilde]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen vendte han i juni 1919 tilbake til Stuttgart og ble kort tid etter politisersjant og detektiv i kriminalpolitiet der.[5]

Wirth giftet seg med Maria Bantel og de fikk to barn.[6]

Wirth var medlem i NSDAP fra 1922[5] til 1923, da partiet ble forbudt. Han fornyet sitt medlemskap i 1931 og to år senere inntrådte han i SA. Etter nazistenes maktovertakelse ble han en sentral person i omdanning av politiet i Württemberg til en nazistisk organisasjon. Han fikk samtidig en ledende stilling i Sicherheitsdienst i Stuttgart.[5] I 1939 ble Wirth medlem av SS og ble forfremmet i oktober dette år til SS-Obersturmführer. En vurdering fra 1938 beskrev Wirth som en feilfri karakter, intellektuelt velutrustet og fleksibel, energisk og utholdende.[5]

Aktion T4[rediger | rediger kilde]

Christian Wirth var sjef for Kripo i Stuttgart før han ble overført til ledelsen av T-4. Wirth arbeidet blant annet som sjef ved Grafeneck etter at innenriksministeriet i Württemberg begynte omstille Grafeneck til avlivingssenter. Ved Grafeneck hadde han overoppsyn med administrasjonen og personalet som utførte avlivingen. Wirth passet på at gassingen var effektiv og at de ble skrevet ut falske dødsattester. På Grafeneck møtte han mange av personer som han samarbeidet med de følgende fem årene, blant andre Franz Stangl og Josef Oberhauser; til sammen 15 personer fulgte Wirth fra Grafeneck til drapsanlegg i Polen og Trieste.[5] Franz Stangl beskrev ham slik i et intervju med Gitta Sereny i 1971:

Han var en grov og rødmusset mann. … Når han snakket om nødvendigheten av denne eutanasioperasjonen, snakket han ikke i humane eller vitenskapelige termer, slik Dr. Werner Heyde ved T-4 hadde gjort til meg. Han lo. Han snakket om å «få vekk ubrukelige munner», og at «sentimentalt vrøvl» om slike mennesker fikk ham til «å spy.»[5][7]

Da driften ved Grafeneck var godt etablert ble Wirth forfremmet til inspektør for alle seks avlivingssentrene innenfor T4. Blant personalet fikk han omdømme som uvanlig hensynsløs. Oberhauser (i 1962) beskrev Wirth som en mann med jernvilje og ubetinget lojalitet til Hitler; ifølge Oberhauser var Wirth helt følelseskald og hensynsløs. Oberhauser uttalte i 1962 at det var ved utryddelsen av jødene at Wirth virkelig var i sitt rette element. Stangl og Oberhauser kan, av egeninteresse, etter krigen ha forsøkt å distansere seg fra bøller som Wirth.[5]

Konsentrasjonsleirer[rediger | rediger kilde]

I september 1941 hadde aktiviteten i T-4 avtatt svært, og Wirth ble overført til Kulm (i dag: Chelmno) for å starte gassingen av fangene der. I slutten av mars 1942 ble det daglig gasset jøder i Kulm. Til dette formålet ble det brukt ombygde biler.

Wirth var involvert Belzec, der han hadde ansvaret for den tekniske siden og ble kommandant for leiren i desember 1941. Oppføring av leiren begynte i 1. november 1941 med SS Oberscharführer Josef Oberhauser som leder for byggearbeidet. Oberhauser ble Wirths adjutant og de to hadde arbeidet sammen på avlivingsanlegget i Grafeneck.[8][5] Wirth ble i 1942 utnevnt til inspektør for utryddelsesleirene under Askjon Reinhardt, Oberhauser som adjutant. En av Wirths første oppgaver var sammen med sin overordnete Odilo Globocnik å granske forholdene i Treblinka. Irmfried Eberl ble da avsatt som kommandant og erstattet av Franz Stangl.[9] Etterhvert hentet Wirth mesteparten av personalet fra avlivingsarbeidet i T4 til utryddelsesleirene Treblinka, Belzec og Sobibor. Wirth ansatte murmester Erwin Lambert, som hadde bygget krematorier og gasskamre i T4, til å gjøre tilsvarende arbeid i Treblinka, Sobibor og Risiera di San Sabba.[5]

Kurt Gerstein fra SS besøkte Belzec og var skrekkslagent vitne til gassingen av en togtransport jøder. Wirth viste Gerstein en boks med gulltenner som var trukket ut av munnen på de døde, og skrøt av verdiene han daglig fikk tak i. SS-Scharführer Erich Fuchs ble av Wirth beordret til å installere dusjhoder i brakkene for å lure jødene til å tro at det virkelig dreide seg om dusjkabinetter. Da Fuchs spurte ham hvordan han skulle få dette til, siden det ikke fantes noe røropplegg å feste dusjhodene til, pisket Wirth ham i avsindig raseri og beordret to andre Scharführere, Erwin Fichtner og Johann Niemann, til å skyte Fuchs; men de klarte å snakke Wirth fra det.[10]

Selvmord var strengt forbudt for fangene. En jødinne klart å smugle et barberblad med seg inn i Belzec, og hjalp en del av arbeidsjødene der med å ta sine liv ved å skjære over strupen på dem. Hun ble straks skutt av vokterne. Wirth ergret seg stort over dette, for etter hans mening skulle hun vært henrettet på grusomste vis. I stedet sørget han for medisinsk behandling av de jødene som hadde overlevd selvmordsforsøkene. Hans omsorg forledet dem til å tro at de skulle få leve, noe Wirth fant umåtelig komisk: «Og de fjolsene trodde virkelig det!»[10]

Etterhvert som flere leire ble planlagt, utnevnte Odilo Globocnik ham til inspektør for leirene. For å sette opp en tredje leir, Sobibór, valgte Wirth ut to av sine underordnede fra T-4, Franz Stangl og eks-sykepleieren Michael Herman.

Under byggingen av Sobibor besøkte Wirth det uferdige anlegget og utførte en rask gassing av 25 jødiske slavearbeidere. Wirth likte å bære pisk og brukte den gjerne på både jødiske fanger og voktere. Han var på mange måter sinnbildet på en sadist.

Da en enda større leir, Treblinka, ble satt opp, hadde Wirth en direkte rolle i reorganiseringen da den første kommandanten, Irmfried Eberl, ble erstattet av Franz Stangl. I Treblinka beordret Wirth SS-mannen Erwin Kainer til å sørge for at slavearbeiderne fjernet en likhaug som lå utenfor gasskamrene. Kainer fortvilte ved synet av et fem meter dypt lag med lik under en 75 cm dyp saus av blod, larver og avføring, og valgte å skyte seg i stedet.[10]

Senere var Wirth involvert i Aktion Erntefest (= Aksjon Innhøstningsfest), drapet på de gjenværende jødiske slavearbeiderne i november 1943.

I Belzec bodde Wirth i et hus som også tjente som kjøkken for SS. Senere flyttet han til den forlatte flyplassen i Lublin, der de myrdede jødenes eiendeler ble sortert. Bak huset der han bodde, stod en fabrikk for fremstilling av tjærepapp. SS-mannen Erich Bauer bevitnet at han hadde sett Wirth tvinge de jødiske slavearbeiderne der til å håndtere tjæren med sine bare hender, slik at vevet ble brent vekk til de bare knoklene var synlige.

Trieste[rediger | rediger kilde]

Wirth ble senere overflyttet til Trieste for å arbeide sammen med Odilo Globocnik, der han opprettet et lite gasskammer i en forlatt rismølle ved San Sabba. Han mottok spenne til Jernkorset i april 1944.[11][12][5] Arbeidet i Trieste og Adriaterhavskysten ble kalt Sonderabteilung Einsatz R eller Aktion R. Operasjonen hadde avdelinger i Trieste, Fiume (Rijeka) og Udine der oppdraget var å bekjempe partisaner og jakte på gjenværende jøder samt anlegge befestninger mot alliert fremrykning (de allierte hadde gått i land i Sør-Italia høsten 1943).[5]

Etter aksjon Reinhardt (som var ferdig høsten 1943) flyttet en god del av SS-personalet fra Lublin-distriktet til Trieste med base i Risiera di San Sabba rett utenfor byen. Blant andre Hermann Höfle, Lorenz Hackenholt, Josef Oberhauser og Ernst Lerch. De drev under Odilo Globocniks ledelse jakt på partisaner og gjenværende jøder i den såkalte Aktion R. San Sabba ble under Globocniks ledelse utvidet fra interneringsleir til drapsanlegg med krematorier.[13][14] [15][16] Yitzhak Arad skriver at Franz Stangl og Franz Reichleitner reiste til Trieste sammen med Globocnik, mens Gottlieb Hering reiste ned etter aksjon Erntefest.[17] [15][16] Til Trieste reiste sammen med Globocnik og Wirth en stor gruppe ukrainske drapsmedhjelpere og vakter fra utryddelsesleirene i Polen.[5]

Konsentrasjonsleirene i San Sabba ble innreddet i en gammel rismølle. Erwin Lambert bygget celler og krematorium. Mellom 3000 og 5000 ble drept kremert i San Sabba, hvorav de fleste antatte partisaner og lite antall (50) jøder. Omkring 1100 jøder ble sendt fra San Sabba til Auschwitz fra oktober 1943 til november 1944.[18] Ifølge Knittel ble 20.000 jøder og partisaner fra Trieste-området og Jugoslavia sendt fra San Sabba til Auschwitz. Blant deporterte og drepte var jødiske beboere fra pleiehjem og pasienter fra psykiatriske sykehus i blant annet Trieste og Venezia. San Sabba er et industriområde nær boligområder i Trieste og det ble brukt høy musikk, bjeffende hunder og rusing av motorer for å kamuflere virksomheten i konsentrasjonsleiren. Internerte ble drept ved skyting og eksos. Asken fra krematoriet ble tømt i havet.[5]

I 1944 tiltok angrep fra jugoslaviske partisaner.[5] Jugoslaviske partisaner drepte Wirth i et bakhold da han kjørte i åpen bil i nærheten av Fiume 25. eller 26. mai 1944. Oberhauser tok da over som kommandant for San Sabba mens Dietrich Allers tok over kommandoen for Aktion R på Adriaterhavskysten. Stangl trodde at toppledelsen ga dem farlige oppdrag for å bli kvitte dem. De fleste av Wirths medarbeidere overlevde krigen. Noen ble internert av de allierte og sluppet fri etter kort tid.[11][12][5]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Den tyske militære gravplassen i Costermano like øst for Garda by.

Wirth ble i 1944 gravlagt på den tyske militær gravplassen Opicina ved Trieste.[5] Wirths levninger ble flyttet til den tyske militærkirkegården ved Costermano ved Gardasjøen.[11] Levningene av over 30 SS-offiserer og flere hundre SS-folk av lavere rang ble samlet der, samt desertører henrettet av myndighetene og vanlige soldater. Den tyske Volksbund Deutsche Kriegsgräbervorsorge (den tyske krigsgravtjenesten) har jevnlig organisert leirer for tenåringer som steller disse gravene, inkludert Wirths grav. I 1988 nektet den tyske konsulen i Milano, Manfred Steinkühler, å være tilstede ved den årlige minneseremonien på militærkirkegården mens gravminnet etter Wirth og andre forbrytere var der. Krigsgravtjenesten nektet å fjerne Wirths navn i henhold til internasjonal avtale om at krigsgraver aldri skal slettes og fordi disse personene falte i tjeneste for sitt land. I 1992 ga krigsgravtjenesten etter og fjernet navnene på de verste massemorderne. I 1995 satte krigsgravtjenesten opp et skilt som redegjorde for hvem som er gravlagt på Costermano, inkludert presisering at også krigsforbrytere ligger på gravlunden.[5]

Gitta Sereny intervjuet østerrikeren Franz Stangl i 1971. Stangl, som trolig forsøkte å distansere seg fra tyske bøller som Wirth, beskrev Wirth som en fæl og ubehagelig mann. Ifølge Stangl snakket ikke Wirth i humant og vitenskapelig perspektiv, men snakket om å kvitte seg med unyttige munner å mette og at sentimentalt sludder om disse menneskene fikk ham til å spy.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ MAK, PLWABN-ID 9811479065705606[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 31473668, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Douglas, Lawrence (2016). The Right Wrong Man: John Demjanjuk and the Last Great Nazi War Crimes Trial. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-17825-7. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8. 
  6. ^ Tregenza, Michaek. «Christian Wirth: Timeline (1885 - 1944)». H.E.A.R.T. - Holocaust Education and Research Team. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 13. november 2014.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 29. juli 2014. Besøkt 2. april 2016. 
  7. ^ Pauer-Studer, H., & Velleman, J. (2015). Konrad Morgen: the conscience of a Nazi Judge. Springer.
  8. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.9. 
  9. ^ Rees, Laurence (2011). Auschwitz. no: Anno. ISBN 9788282710084. 
  10. ^ a b c Robin O'Neil / JewishGen: Belzec: Stepping Stone to Genocide; Hitler's answer to the Jewish Question, kapittel 6
  11. ^ a b c Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  12. ^ a b Wiesel, Elie (2009). «LUBLIN MAIN CAMP (aka MAJDANEK)». I Megargee, Geoffrey P. The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933-1945, Volume I. Indiana University Press. s. 875–898. ISBN 978-0-253-35328-3. doi:10.2307/j.ctt16gzb17.29. Besøkt 7. april 2024. 
  13. ^ Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  14. ^ Wiesenthal, Simon (1989). Rettferd, ikke hevn: erindringer. Oslo: Cappelen. ISBN 8202119707. 
  15. ^ a b Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8. 
  16. ^ a b Conroy, M. (2017). Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath. Columbia University Press.
  17. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.52. 
  18. ^ Crowe, D. M. (2018). The Holocaust: Roots, History, and Aftermath. Routledge.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christian_Wirth&oldid=24465177»